Didrick Nielsen Muus (1633 - 7.februar 1706)
ble født i Stange i Hedmark.
Foreldre: Niels
Rasmussen
Muus
(1595–1663) og Marichen Diedricsdatter Nøff (?-1660).
Gift i 1667 med Maren Thorbjørnsdatter Skaktavl (1624–1718).
Didrick var en av
barna fra andre ekteskap. 18 år gammel reiste han til Danmark og
22.februar 1651 finner vi ham som ung student ved Roskilde domskole i
en gammel regensprotokoll (immatrikulering). Der står hans
egenhendige skrevne navnetrekk som nummer 7 blant stiftelsens elever. Theodoricus Nicolai Muus. Skriften
er stor og grov med litt krøller og kruseduller. Allerede etter
første halvår forsvinner hans navn ut av protokollen for
godt og det er grunn til å tro at Didrick flyttet til sin tante
Bente Rasmusdatter, søster til sin far Sorenskriver Muus. Bente
var gift med Sognepresten i Roskilde, Enevold Randulf.
Man så tidlig at
Didrick også
hadde kunstneriske evner, men få var nok klar over at han skulle
bli en av de største norske prestekunstnere på 1600-tallet
ved siden av sitt presteembede. Allerede fra ungdommen av leverte han
fremragende kobberstikk- og
treskjæringsarbeider.
Didricks
første
kunstneriske
verk.
Nettopp den ovennevnte flyttingen til sin tante står i klar
forbindelse med det eldste oppbevarte kunstneriske verket fra Didrick
Muus. Det ble utført i samme år og er et
storslagent bryllupsdikt fra 17.juli 1651, et av datidens såkalte
”epitalamier”. Først et latinsk og deretter et dansk dikt med
samme innhold, men det som er mest bemerkelsesverdig og
oppsiktsvekkende er de fantastiske illustrasjonene utført med
kobberstikk. Emblemata
qvædam amatoria (Noen
kjærlighetsemblemer). Diktet er skrevet på heksametre og
elegiske disticha, i alt 108 vers. Foranledningen til dette kunstverket var
hans kusine,
Bente Enevold Randulf, sitt ekteskap med Peter Svane ”Notarius
Capituli” i Roskilde.
Verket ble trykket hos M.Martzan i København. Dette var den
samme Hr. Martzan som ble involvert i trykkingen av Romedalspresten,
Christen Steffensen Bang, sitt store bokverk i Oslo ”Postilla
Cathetica”.
Diktet kunne sees på som et ekte gymnasiastprodukt, med en
utpreget vilje og evne, men litt sviktende kjennskap til form og
innhold. Dette ”epitalmiet” er vanskelig tilgjengelig da det kun er ett
eksemplar som fortsatt er bevart. Det befinner seg i Det Kongelige
Bibliotek i København og med bakgrunn i dette unike eksemplaret
kan man nedenfor se både det danske og latinske diktet i sin
helhet.
Dansk
(Kommer i PDF-format i løpet av noen få dager)
Latinsk (Kommer i PDF-format i løpet av
noen få dager)
Det kan samtidig tjene som en forklaring til Didricks
kobberstikkillustrasjoner, som hver for seg på sitt eget
renessansevis inneholder en hel liten serie av begivenheter.
Den 16.mai 1653 ble Didrick uteksaminert fra Roskilde Skole og
fortsatte
deretter med sine teologistudier i København, 20 år
gammel. Det var ikke uvanlig at de norskfødte studentene den
gang som flere hundre år senere, holdt seg sammen som en nasjonal
”klikk”. Didrick møtte raskt sin jevnaldrende landsmann og
åndsfrende Knut Sevaldssønn Bang. Gjennom studietiden
brukte de nok begge god tid til å dyrke sine kunstneriske evner
og interesser, både hver for seg og gjennom samarbeid. Knut
Svaldssønn Bang ble Didricks beste kunstnervenn og med tiden en
annen kjent norsk prestekunstner.
I Fåberg Kirke i Gudbrandsdalen henger et portrett av sognets
prest i årene 1627-67, Zackarias Søfressønn
Frendesonius. Dette skal være malt i 1655 og er høyst
sannsynlig malt av Didrick Muus. Knut Sevaldssønn kom
først til ”Opplandene” i 1662. I tillegg er Fåberg sogn
nabosognet til Ringsaker og det er derfor god grunn til å tro at
dette er et av ungdomsarbeidene til Didrick Muus.
I 1659 var Didrick fortsatt teologistudent. Det bekreftes gjennom hans
neste sikre kunstneriske verk. I 1661 utga Totenpresten Niels Thommesen
i Christiania sin merkverdige rebusavhandling om ekteskapet, Cestus
Sapphiecus. Niels Thommesen var onkel til Knut Sevaldssønn Bang.
I 1660 stakk Knut kobberet til tittelbladet, mens Didrick stakk
kobberet til alle de 31 strofer i rebusen. Dette ble da 31
billedgåter kombinert med latinsk tekst som hver skulle belyse
ekteskapet fra forskjellige synspunkter. Den 12. strofe signerte han
med sitt navn og på den 31. strofe signerte han også med
sitt navn, men i tillegg til navnet plasserte han årstallet 1659
og bokstavene S:M:C: ”Sancti Ministerii Candidatus”: Kandidat til det
hellige embede.
De 16 kirkepulpiturenes felt i Hoff Kirke på Toten ble i det
vesentligste skapt
av Knut Sevaldsønn Bang, men Didrick var nok også
delaktig. Presteportrettene skulle symbolisere hans onkels forgjengere
fra 1401. Det 16. portrettet i den nevnte serien ble et portrett av
Knut Sevaldsønn Bang, og dette ble i sin helhet malt av Didrick.
Den 5.februar 1660 sendte Didrick et brev til Kong Fredrik III datert i
København på vegne av sin far Sorenskriver Muus.
Året etter kom Didrick tilbake til Ringsaker og ble satt inn som
Kapellan av presten i Ringsaker, Hr. Jens Christofersen. Kongelig
bevilgning på dette forelå 20.januar 1661 og i den samme
bevilgning fikk han også ”successionsrett”. Det vil si: Rett til
å overta sogneprestens embede når denne døde.
Ringsaker hadde en
kapellan fra før – Alf Pedersen (1627–97),
med
tilnavnet
“Alf
pave”
og
han
likte
svært
dårlig
at
det
kom
en
Kapellan
til.
Det
oppstod
raskt
en
konflikt
mellom
de
to
som
pågikk
i
årevis med klager, kongebrev og rettssaker. Muus
trakk til slutt det korteste strået i striden og sluttet i 1666.
Muus giftet seg i 1667 med
en
adelig kvinne, enken Maren Skaktavl. Hun var enke etter Kaptein Mogens
Hanssønn Handingsmann og hadde siden 1660 oppholdt seg på
sine adelige setegarder Ulven og Skapal. Før de giftet seg fikk
Didrick en sønn med Maren og ble dømt for leiermål.
Deretter ble Didrick Muus registrert i Bergensområdet. I mars 1673 var han igjen på
Ringsaker. Denne gang bodde han på gården Skapal sammen med
Maren.
Samme år sendte Didrick en svært underdanig søknad
om ettergivelse av leiermålsforseelsen med sin ”itzige”;
nåværende hustru, idet det for
vel 5 år siden ”med en sønns avling kom for tidlig”.Didrik spurte:
”Hans Kongelig Majestæt vilde
forlade ham denne Foreseelse og ham det prestlige Embede igjen frilade,
hvor og naar Gud og hans Majestæts Naade ham nogen Leylighed
opvække vilde”
Didrick begrunnet søknaden med den
store fattigdom han kom i, da han i sin tid ble bortdrevet fra
Ringsaker Sognekall. Han hevdet at dette var hovedårsaken til at
han
måtte vente med å inngå ekteskap til det kom bedre
økonomiske tider. I
tillegg påpekte han at hans ” kieriste ” hadde brukket benet like
før
bryllupet. 3.juni 1673 fikk han benåding av Kongen
og mulighet til å søke embete igjen. Sønnen som ble
født utenfor ekteskapet vet man lite om.
Våren 1686, nærmere bestemt 22.april, var Didrick med
på å signere og foresegle en tilpanting i Ringsaker.
Maren’s bror Envold Skaktavl hadde, med sin hustrus samtykke,
lånt 435 riksdaler av ”ærlig, aktbare og velfornemme Nils
Nilsen Hedemarken. Kongelig Majestets velforordnede Sorenskriver over
Tune, Åbygd og Andøl skriverier ”Dokumentet beskriver
også at bygningene på garden Samsahl er i dårlig
forfatning og det trengs å sette opp nye hus, samt reparere noen
av de gamle. Enevold Skaktavl forplikter seg til å bekoste dette
etter ”Dommer og Dannemenns skjønn”. Som vitterlighetsvitner
forespurte Enevold sin ”høytærede svoger, den hederlige og
velærede mann Hr. Didrick Muus, fordums vice pastor til Ringsaker
og boende på Skapal, sin kjære søster,
velbårne frue Maren Skaktavl om å underskrive og ”forsegle”
pantebrevet sammen med ham.
11.desember 1686 ble Didrick
Muus endelig tilbudt stillingen som Sogneprest
på
Stord i Bergens
stift, der
fetteren Niels Randulff var biskop. Maren og Didrick flyttet straks til
Stord. Hovedkirken var i
dårlig stand og Didrick måtte sette i gang reparasjoner.
Det var også behov for utbedringer på annekskirkene i
Fitjar og Valestrand. Didrick og Maren bosatte
seg på Gamle Tyse
Prestegård.
En anonym karakteristikk fra 1766 i Bergens Adressavis nr. 48 sa
følgende om Didrick Muus:
”Dene Didrick Muus var Sogneprest til
Stordøens Prestegjeld i Syndhordaland. Han forrettede sit
geistlige Embede upaaklageligt. De frie Timer, han havde, anvendte han
ei paa unyttige Besøk i de Huse, hvor han kunde blive vel
tractered. Han drev ingen Handel, som var den priviligerte
Gjæstgiver der paa Stedet eller andre til Inngrep i deres
Rettigheder. Men i sine frie timer arbeidede han hjemme adskilligt
slags kunstigt arbeide, hvoriblandt ogsaa var den smukke Alter – Tavle”.
Denne uttalelsen refererte til en bemerkning som hadde stått i et
tidligere nummer av ovennevnte avis:
”------ en Person ved Navn Didrick
Muus, der baae var Billed Hugger og Maler, og uden at have staaet i
Lære, skal have gjort den smukke Alter – Tavle i Stordøens
Kirke”.
Det kan derfor synes som om Didrick har laget altertavle til sognets
hovedkirke. Denne tavlen har muligens forsvunnet fra sin plass i
kirken, men det kan ha skjedd en forveksling med altertavlen i
Valestrand.
”I hans Embede var han en flittig og
fortræffelig Mand. Han var derhos en stor Biled Snider og Kunst
Skilderer. Af denne Mands Arbeider haves endnu nogle Levninger, som
kunde forevises Kjendere til en Prøve, thi foruden det
Epitaphium han forfærdigede og besørgede opførdt
over Sogne Presten Hr. Heldtberg og hans Hustrue, sees endnu i
Walestrands Annex Kirke en Altar Tavle, som denne Mand har
forfærdiget, og et Ecce homo, temmelig smugt”
Av alle kunstneriske arbeider som Didrick Muus i de 20 årene han
var Sogneprest på Stord lagde, er nå de fleste forsvunnet.
Alsidigheten til Didrick ble beskrevet i en notis i Bergen Adressavis.
Hardangerfelas oppfinner, Isaak Botnen, var ikke selv i stand til
å produsere eller montere riktig ferniss på sine feler.
Dette resulterte i tapt renhet av lyden.
”Efter Udspørring fikk han
vide det, der skulde findes paa Stordøen i Syndhordaland
Fogderie en Person ved Navn Didrick Muus. Af denne fik Isaak Botnen
Kundskab om den rette Ferniss og dens Brug”
Didrick’s hustru, Maren Skaktavl døde på Stord i 1688–89.
Didrick Muus ble i sitt Sogneprestembede helt frem til sin død
den 7.februar 1706 på Stord. De ble begge begravet i koret i
Stord hovedkirke. Der befinner etter all sannsynlighet deres kister og
levninger seg sammen med alle de andre gamle kistene som, i forbindelse
med en reparasjon, ble lukket ned i kjelleren under et dobbelt tregulv.
Fra
Biri
Kirke
Det store, pompøse
dobbeltportrettet av sogneprest Mads Pedersen Aalborg og hans hustru
Hildeborg Christophersdatter som henger på nordveggen i koret i Biri kirke har karakteren av et
epitafium (minnetavle). Det er malt på lerret (1.42 x 2.05m), har
en profilert, svartmalt ramme og viser ekteparet stående med
foldede hender og hodene vendt mot tilskuerne. Bildet ble malt av den
kjente maler og tusenkunstner Didrik Muus på Ringsaker. På
tavlen finnes en pompøs lovtale på latin over ham og hans
hustru Hildeborg Christophersdatter, en sønnedatter av biskop
Jens Nilssen.
Et mangletre
han skar til sin hustru i 1684 viser begge slektenes
våpen og en amorin; håndtaket er en kvinnefigur. Dette skal
være bevart på Kunstindustrimuseet i Oslo.
Mangletreet han lagde til sin kone
på deres 20 års bryllupsdag
Mange av arbeidene hans er tapt. Av
altertavlen han skal ha lagd på Stord er kun et maleri av den
lidende Kristus bevart (Ecce
homo); den utskårne
rammen ble pietetsløst fjernet og solgt på auksjon rundt
1800-tallet. En lignende skjebne fikk et epitafium i Ølen kirke.
Det skal visstnok være en gullforgylt fuglefigur fra ca 1680 han
har lagd og som fortsatt
henger i Stord Kirke.
Eksisterende trykte kunstverk,
bildende kunstverk og relikvier av Didrick Muus:
31 kobberstukne rebusstrofer i Cestus
sapphicus 1661. Gjengitt i
V. Roggens Intellectual play, word and picture.
Mangletre i eik, utskåret til deres 20 år’s
bryllupsdag i 1684. v. Nasjonalmuseet i Oslo.
Epitafium over Sogneprest Mathias Aalborg og hustru i Biri kirke
1672. v. Sakristiet i Biri Kirke.
Portrett av Knut Sevaldsønn Bang, v. vitenskapsmusset i
Trondheim.
Portrett av Knut Sevaldsønn Bang i porttrettserien av
prester i Hoff Kirke på Toten.
Samarbeid med Knut Sevaldsønn Bang ad. ovenevnte
porttrettserie. Hoff Kirke på Toten.
Utskjært og gullforgylt due ca. 1690. v. Stord Kirke.
Maleri ”Ecce homo” lidende kristus. I Valen Kapell i Sveio.
Didrick lagde også en ramme med fantastiske utskjæringer,
men denne ble hensynsløst solgt på auksjon en gang rundt
år 1800.
Maleri / minnetavle av Hr. Heldtberg og hustru 1703. Didricks
siste verk. v. Bergen Museum.
Sølvskje med navnetrekk og årstall: Herr Diethericus
Musænus Anno 1693. Laget av Gullsmed Michel Olssønn. v.
Bergen Museum.
Antatte verker av Didrick Muus.
Krusifiks, Kristus på korset, utskåret i elfenben
1662–68. v. Rosenborg Slott i København.
Epitafium over Jon Spigdalen og hans familie 1664. Furnes Kirke
ved Hamar.
Portrett av Sogneprest Zackarias Søfressønn
Frendesonius, malt ca 1655. v. Fåberg kirke i Gudbrandsdalen.
Portrett av sin fetter Niels Randulf, Biskop i Bergen. Maleriet
var i sin tid hos en Sakfører Holst på Elverum.
Det har også eksistert et selvportett av Didrick Muus. Maleriet
ble overtatt av hans
datter, Bente Marie. Hun giftet seg med Didricks etterfølger,
Jonas Olsen Haug. I 1776 var det en av deres sønner i Bergen som
overtok maleriet.
Deretter har maleriet vært sporløst forsvunnet, men det er
ikke usannsynlig at det kan gjemme seg i rekken av de mange
presteportrettene i Bergen.