Didrick Nielsen Muus

Didrick Nielsen Muus





Didrick Nielsen Muus (1633 - 7.februar 1706) ble født i Stange i Hedmark.

Foreldre: Niels Rasmussen Muus (1595–1663) og Marichen Diedricsdatter Nøff (?-1660).
Gift i 1667 med Maren Thorbjørnsdatter Skaktavl (1624–1718).


Didrick var en av barna fra andre ekteskap. 18 år gammel reiste han til Danmark og 22.februar 1651 finner vi ham som ung student ved Roskilde domskole i en gammel regensprotokoll (immatrikulering). Der står hans egenhendige skrevne navnetrekk som nummer 7 blant stiftelsens elever. Theodoricus Nicolai Muus. Skriften er stor og grov med litt krøller og kruseduller. Allerede etter første halvår forsvinner hans navn ut av protokollen for godt og det er grunn til å tro at Didrick flyttet til sin tante Bente Rasmusdatter, søster til sin far Sorenskriver Muus. Bente var gift med Sognepresten i Roskilde, Enevold Randulf.

Man så tidlig at Didrick også hadde kunstneriske evner, men få var nok klar over at han skulle bli en av de største norske prestekunstnere på 1600-tallet ved siden av sitt presteembede. Allerede fra ungdommen av leverte han fremragende kobberstikk- og treskjæringsarbeider.

Didricks første kunstneriske verk.

Nettopp den ovennevnte flyttingen til sin tante står i klar forbindelse med det eldste oppbevarte kunstneriske verket fra Didrick Muus. Det ble utført i samme år og er et storslagent bryllupsdikt fra 17.juli 1651, et av datidens såkalte ”epitalamier”. Først et latinsk og deretter et dansk dikt med samme innhold, men det som er mest bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende er de fantastiske illustrasjonene utført med kobberstikk.
Emblemata qvædam amatoria (Noen kjærlighetsemblemer). Diktet er skrevet på heksametre og elegiske disticha, i alt 108 vers. Foranledningen til dette kunstverket var hans kusine, Bente Enevold Randulf, sitt ekteskap med Peter Svane ”Notarius Capituli” i Roskilde. Verket ble trykket hos M.Martzan i København. Dette var den samme Hr. Martzan som ble involvert i trykkingen av Romedalspresten, Christen Steffensen Bang, sitt store bokverk i Oslo ”Postilla Cathetica”. Diktet kunne sees på som et ekte gymnasiastprodukt, med en utpreget vilje og evne, men litt sviktende kjennskap til form og innhold. Dette ”epitalmiet” er vanskelig tilgjengelig da det kun er ett eksemplar som fortsatt er bevart. Det befinner seg i Det Kongelige Bibliotek i København og med bakgrunn i dette unike eksemplaret kan man nedenfor se både det danske og latinske diktet i sin helhet.

        • Dansk    (Kommer i PDF-format i løpet av noen få dager)
        • Latinsk   (Kommer i PDF-format i løpet av noen få dager)

Det kan samtidig tjene som en forklaring til Didricks kobberstikkillustrasjoner, som hver for seg på sitt eget renessansevis inneholder en hel liten serie av begivenheter.

Den 16.mai 1653 ble Didrick uteksaminert fra Roskilde Skole og fortsatte deretter med sine teologistudier i København, 20 år gammel. Det var ikke uvanlig at de norskfødte studentene den gang som flere hundre år senere, holdt seg sammen som en nasjonal ”klikk”. Didrick møtte raskt sin jevnaldrende landsmann og åndsfrende Knut Sevaldssønn Bang. Gjennom studietiden brukte de nok begge god tid til å dyrke sine kunstneriske evner og interesser, både hver for seg og gjennom samarbeid. Knut Svaldssønn Bang ble Didricks beste kunstnervenn og med tiden en annen kjent norsk prestekunstner. I Fåberg Kirke i Gudbrandsdalen henger et portrett av sognets prest i årene 1627-67, Zackarias Søfressønn Frendesonius. Dette skal være malt i 1655 og er høyst sannsynlig malt av Didrick Muus. Knut Sevaldssønn kom først til ”Opplandene” i 1662. I tillegg er Fåberg sogn nabosognet til Ringsaker og det er derfor god grunn til å tro at dette er et av ungdomsarbeidene til Didrick Muus.

I 1659 var Didrick fortsatt teologistudent. Det bekreftes gjennom hans neste sikre kunstneriske verk. I 1661 utga Totenpresten Niels Thommesen i Christiania sin merkverdige rebusavhandling om ekteskapet, Cestus Sapphiecus. Niels Thommesen var onkel til Knut Sevaldssønn Bang. I 1660 stakk Knut kobberet til tittelbladet, mens Didrick stakk kobberet til alle de 31 strofer i rebusen. Dette ble da 31 billedgåter kombinert med latinsk tekst som hver skulle belyse ekteskapet fra forskjellige synspunkter. Den 12. strofe signerte han med sitt navn og på den 31. strofe signerte han også med sitt navn, men i tillegg til navnet plasserte han årstallet 1659 og bokstavene S:M:C: ”Sancti Ministerii Candidatus”: Kandidat til det hellige embede.

De 16 kirkepulpiturenes felt i Hoff Kirke på Toten ble i det vesentligste skapt av Knut Sevaldsønn Bang, men Didrick var nok også delaktig. Presteportrettene skulle symbolisere hans onkels forgjengere fra 1401. Det 16. portrettet i den nevnte serien ble et portrett av Knut Sevaldsønn Bang, og dette ble i sin helhet malt av Didrick.

Den 5.februar 1660 sendte Didrick et brev til Kong Fredrik III datert i København på vegne av sin far Sorenskriver Muus. Året etter kom Didrick tilbake til Ringsaker og ble satt inn som Kapellan av presten i Ringsaker, Hr. Jens Christofersen. Kongelig bevilgning på dette forelå 20.januar 1661 og i den samme bevilgning fikk han også ”successionsrett”. Det vil si: Rett til å overta sogneprestens embede når denne døde.
Ringsaker hadde en kapellan fra før – Alf Pedersen (1627–97), med tilnavnet “Alf pave” og han likte svært dårlig at det kom en Kapellan til. Det oppstod raskt en konflikt mellom de to som pågikk i årevis med klager, kongebrev og rettssaker. Muus trakk til slutt det korteste strået i striden og sluttet i 1666. 

Muus giftet seg i 1667 med en adelig kvinne, enken Maren Skaktavl. Hun var enke etter Kaptein Mogens Hanssønn Handingsmann og hadde siden 1660 oppholdt seg på sine adelige setegarder Ulven og Skapal. Før de giftet seg fikk Didrick en sønn med Maren og ble dømt for leiermål. Deretter ble Didrick Muus registrert i Bergensområdet. I mars 1673 var han igjen på Ringsaker. Denne gang bodde han på gården Skapal sammen med Maren.

Samme år sendte Didrick en svært underdanig søknad om ettergivelse av leiermålsforseelsen med sin ”itzige”; nåværende hustru, idet det for vel 5 år siden ”med en sønns avling kom for tidlig”.
Didrik spurte:

”Hans Kongelig Majestæt vilde forlade ham denne Foreseelse og ham det prestlige Embede igjen frilade, hvor og naar Gud og hans Majestæts Naade ham nogen Leylighed opvække vilde”

Didrick begrunnet søknaden med den store fattigdom han kom i, da han i sin tid ble bortdrevet fra Ringsaker Sognekall. Han hevdet at dette var hovedårsaken til at han måtte vente med å inngå ekteskap til det kom bedre økonomiske tider. I tillegg påpekte han at hans ” kieriste ” hadde brukket benet like før bryllupet. 3.juni 1673 fikk han 
benåding av Kongen og mulighet til å søke embete igjen. Sønnen som ble født utenfor ekteskapet vet man lite om.

Våren 1686, nærmere bestemt 22.april, var Didrick med på å signere og foresegle en tilpanting i Ringsaker. Maren’s bror Envold Skaktavl hadde, med sin hustrus samtykke, lånt 435 riksdaler av ”ærlig, aktbare og velfornemme Nils Nilsen Hedemarken. Kongelig Majestets velforordnede Sorenskriver over Tune, Åbygd og Andøl skriverier ”Dokumentet beskriver også at bygningene på garden Samsahl er i dårlig forfatning og det trengs å sette opp nye hus, samt reparere noen av de gamle. Enevold Skaktavl forplikter seg til å bekoste dette etter ”Dommer og Dannemenns skjønn”. Som vitterlighetsvitner forespurte Enevold sin ”høytærede svoger, den hederlige og velærede mann Hr. Didrick Muus, fordums vice pastor til Ringsaker og boende på Skapal, sin kjære søster, velbårne frue Maren Skaktavl om å underskrive og ”forsegle” pantebrevet sammen med ham.

11.desember 1686 ble Didrick Muus endelig tilbudt stillingen som Sogneprest på Stord i Bergens stift, der fetteren Niels Randulff var biskop. Maren og Didrick flyttet straks til Stord. Hovedkirken var i dårlig stand og Didrick måtte sette i gang reparasjoner. Det var også behov for utbedringer på annekskirkene i Fitjar og Valestrand. Didrick og Maren bosatte seg på Gamle Tyse Prestegård.

En anonym karakteristikk fra 1766 i Bergens Adressavis nr. 48 sa følgende om Didrick Muus:

”Dene Didrick Muus var Sogneprest til Stordøens Prestegjeld i Syndhordaland. Han forrettede sit geistlige Embede upaaklageligt. De frie Timer, han havde, anvendte han ei paa unyttige Besøk i de Huse, hvor han kunde blive vel tractered. Han drev ingen Handel, som var den priviligerte Gjæstgiver der paa Stedet eller andre til Inngrep i deres Rettigheder. Men i sine frie timer arbeidede han hjemme adskilligt slags kunstigt arbeide, hvoriblandt ogsaa var den smukke Alter – Tavle”.

Denne uttalelsen refererte til en bemerkning som hadde stått i et tidligere nummer av ovennevnte avis:

”------ en Person ved Navn Didrick Muus, der baae var Billed Hugger og Maler, og uden at have staaet i Lære, skal have gjort den smukke Alter – Tavle i Stordøens Kirke”.

Det kan derfor synes som om Didrick har laget altertavle til sognets hovedkirke. Denne tavlen har muligens forsvunnet fra sin plass i kirken, men det kan ha skjedd en forveksling med altertavlen i Valestrand.

”I hans Embede var han en flittig og fortræffelig Mand. Han var derhos en stor Biled Snider og Kunst Skilderer. Af denne Mands Arbeider haves endnu nogle Levninger, som kunde forevises Kjendere til en Prøve, thi foruden det Epitaphium han forfærdigede og besørgede opførdt over Sogne Presten Hr. Heldtberg og hans Hustrue, sees endnu i Walestrands Annex Kirke en Altar Tavle, som denne Mand har forfærdiget, og et Ecce homo, temmelig smugt”

Av alle kunstneriske arbeider som Didrick Muus i de 20 årene han var Sogneprest på Stord lagde, er nå de fleste forsvunnet. Alsidigheten til Didrick ble beskrevet i en notis i Bergen Adressavis. Hardangerfelas oppfinner, Isaak Botnen, var ikke selv i stand til å produsere eller montere riktig ferniss på sine feler. Dette resulterte i tapt renhet av lyden.

”Efter Udspørring fikk han vide det, der skulde findes paa Stordøen i Syndhordaland Fogderie en Person ved Navn Didrick Muus. Af denne fik Isaak Botnen Kundskab om den rette Ferniss og dens Brug”

Didrick’s hustru, Maren Skaktavl døde på Stord i 1688–89. Didrick Muus ble i sitt Sogneprestembede helt frem til sin død den 7.februar 1706 på Stord. De ble begge begravet i koret i Stord hovedkirke. Der befinner etter all sannsynlighet deres kister og levninger seg sammen med alle de andre gamle kistene som, i forbindelse med en reparasjon, ble lukket ned i kjelleren under et dobbelt tregulv.


Fra Biri kirke
Fra Biri Kirke

Det store, pompøse dobbeltportrettet av sogneprest Mads Pedersen Aalborg og hans hustru Hildeborg Christophersdatter som henger på nordveggen i koret i Biri kirke har karakteren av et epitafium (minnetavle). Det er malt på lerret (1.42 x 2.05m), har en profilert, svartmalt ramme og viser ekteparet stående med foldede hender og hodene vendt mot tilskuerne. Bildet ble malt av den kjente maler og tusenkunstner Didrik Muus på Ringsaker. På tavlen finnes en pompøs lovtale på latin over ham og hans hustru Hildeborg Christophersdatter, en sønnedatter av biskop Jens Nilssen.

Et mangletre han skar til sin hustru i 1684 viser begge slektenes våpen og en amorin; håndtaket er en kvinnefigur. Dette skal være bevart på Kunstindustrimuseet i Oslo.
 
Mangletreet
Mangletreet han lagde til sin kone på deres 20 års bryllupsdag


Mange av arbeidene hans er tapt. Av altertavlen han skal ha lagd på Stord er kun et maleri av den lidende Kristus bevart (
Ecce homo); den utskårne rammen ble pietetsløst fjernet og solgt på auksjon rundt 1800-tallet. En lignende skjebne fikk et epitafium i Ølen kirke. Det skal visstnok være en gullforgylt fuglefigur fra ca 1680 han har lagd og som fortsatt henger i Stord Kirke.


    Eksisterende trykte kunstverk, bildende kunstverk og relikvier av Didrick Muus:
  • EMBLEMATA qvædam AMATORIA (Bryllupsdikt for Peter Schvendius og Bente Randulff), København 1651.
  • 31 kobberstukne rebusstrofer i Cestus sapphicus 1661. Gjengitt i V. Roggens Intellectual play, word and picture.
  • Mangletre i eik, utskåret til deres 20 år’s bryllupsdag i 1684. v. Nasjonalmuseet i Oslo.
  • Epitafium over Sogneprest Mathias Aalborg og hustru i Biri kirke 1672. v. Sakristiet i Biri Kirke.
  • Portrett av Knut Sevaldsønn Bang, v. vitenskapsmusset i Trondheim.
  • Portrett av Knut Sevaldsønn Bang i porttrettserien av prester i Hoff Kirke på Toten.
  • Samarbeid med Knut Sevaldsønn Bang ad. ovenevnte porttrettserie. Hoff Kirke på Toten.
  • Utskjært og gullforgylt due ca. 1690. v. Stord Kirke.
  • Maleri ”Ecce homo” lidende kristus. I Valen Kapell i Sveio. Didrick lagde også en ramme med fantastiske utskjæringer, men denne ble hensynsløst solgt på auksjon en gang rundt år 1800.
  • Maleri / minnetavle av Hr. Heldtberg og hustru 1703. Didricks siste verk. v. Bergen Museum.
  • Sølvskje med navnetrekk og årstall: Herr Diethericus Musænus Anno 1693. Laget av Gullsmed Michel Olssønn. v. Bergen Museum.

    Antatte verker av Didrick Muus.

    • Krusifiks, Kristus på korset, utskåret i elfenben 1662–68. v. Rosenborg Slott i København.
    • Epitafium over Jon Spigdalen og hans familie 1664. Furnes Kirke ved Hamar.
    • Portrett av Sogneprest Zackarias Søfressønn Frendesonius, malt ca 1655. v. Fåberg kirke i Gudbrandsdalen.
    • Portrett av sin fetter Niels Randulf, Biskop i Bergen. Maleriet var i sin tid hos en Sakfører Holst på Elverum.



    Det har også eksistert et selvportett av Didrick Muus. Maleriet ble overtatt av hans datter, Bente Marie. Hun giftet seg med Didricks etterfølger, Jonas Olsen Haug. I 1776 var det en av deres sønner i Bergen som overtok maleriet. Deretter har maleriet vært sporløst forsvunnet, men det er ikke usannsynlig at det kan gjemme seg i rekken av de mange presteportrettene i Bergen.