Skrevet av Bjørn Løkken, Trondheim.
 


Ordliste, spesielle ord og uttrykk.

I bygdebøker og lignende sekundærkilder forekommer mange særegne ord og uttrykk. Det gjelder både fremmedord, dialektord og andre uttrykk som ikke lenger er så vanlige. Noen av dem er knyttet til gammelt arbeidsliv, klesskikker og lignende. Disse er i hovedsak tatt ifra det gamle Østlandet. Geografien vil nok gjøre sitt til at det med en del av disse ord finnes andre alternativer og betydninger.

Mens andre ord er knyttet opp til det offentlige som embetsfolk, geistlige, geistligheten og lignende. Her gir en forklaringer på stillinger, posisjoner, navn på embeter osv.

For de som er interessert i gammel tid og som forsker i slekt er det et “must“ med en slik ordliste, da slike ord og uttrykk til stadighet dukker opp i primære og sekundære kilder innen slektsforskning.

For de spesielt interesserte kan man finne flere opplysninger i Norsk Historisk leksikon 1500–1850 utgitt i 1974, i Norsk Landbruksordbok utgitt i 1979 og evt. i andre oppslagsverk.

• Agnatisk - Slekt gjennom mannsledd

• Aftensangsprest - Teolog, ofte lærer, uten fast prestestilling, som gjorde prestetjeneste ved aftensangsgudstjenester, med å synge i begravelser og lignende.
  

• Akershuisk stue - Stuetype vanlig på Østlandet fra 1600-tallet. Den hadde tredelt grunnplan, inngang midt på langveggen.

• Album - Hvid (Av latin, det hvite) Den minste enhet i det dansk-norske pengesystem fra 1400 og 1600-tallet (= 1/3 skilling) Forringelsen gjorde at det kunne gå opp til 6 hvid på en skilling.

• Aksidenser - Tilfeldige inntekter, især geistlige, betaling for tjenester som dåp, konfirmasjon, bryllup og jordfesting (accidentielle forretninger) på 1700 og 1800-tallet.
  

• Almuen - Beboerne, den vanlige menigmann, folket i det omkringliggende området
  .
• Amt - Tysk, egentelig embete eller embetsdistrikt. Avløste i 1662 i Norge og Danmark len, styrt av amtmann. I Norge avløst av fylke og fylkesmann i 1919.
  

• Amtsforvalter - Avløste i Danmark ca. 1660 lensmennenes ridefogder og til ca 1700 kalt amtskrivere, underlagt amtmennene. Skulle kreve inn kongelige skatter jordeboksrettigheter etc. og ha tilsyn med veier, utskrivningsvesen og fordeling av frireiser.
  

• Amtskole - Folkehøyskole som ble drevet av amtet (fylket)

• Anneksgaard - På 1500 og 1700-tallet hadde presten en gård i hvert annekssogn, helt eller hovedsakelig av prestebolsgodset. Der hadde presten hele tienden (ellers 1/4, senere 1/3) noen av dem ble presteenkesete. De fleste var trolig Prestegarder da det (før 1350) var en prest for hver kirke.

• Approbasjon - Godkjenning av høyere styringsmakt (kongen, biskopen, amtmann osv.)

• Arbeidsdag - Bøndene utover bl.a. Hedmark hadde en arbeidsdag i året hos presten. Fra 1800-tallet for de fleste steder omgjort til penger (for Hedmark ca. 16 skilling)
  

• Arstuggua - Egentelig den andre stua, ofte brukt gjensidig mellom to nærtliggende tun.

• Assignert gard - Gård til – eller anvist til (enkesete eller offisersgard, oftest prestebolsgods)

• Baccalaurgrad - Laveste akademiske grad ved det filosofiske fakultet ved universitetet i København fra 1604. Ble avskaffet i 1775, ofte tatt året etter eksamen artium og var et krav for latinskole lærere.
  

• Bakstegagn - Redskap eller utstyr til flatbrød og lefsebaking.

• Benefisert gods - Jordegods som lå til et embete (f.eks et presteembete) og som ga inntekter til innehaveren av det.

• Beneficium paupertatis - Tillatelse til fri sakførsel. Forbeholdt personer med dårlig råd, av særlige grunner og til embetsmenn pga av deres embete. (av beneficium: velgjørenhet, kongelig gunst, offentlig gave)
  

• Beningslag - Brukt om gruppe av gårder og plasser. De som bodde på disse stedene ble bedt når det var bryllup, begravelse og lignende samlinger. Disse grannene skulle, etter gammel skikk, komme med fønn (se ordet fønn) kvelden før. Skikken holdt seg i sin gamle form til langt ut i mellomkrigstiden.

• Bergjunker - Tjenestemann i bergvesenet (ikke embetsmann)
  

• Beslektet i 2 ledd - Søskenbarn.

• Beslektet i 3 ledd - Tremenning.

• Bismerpund - Se under avsnitt om mål og vekt.

• Blandkorn - Oftest blanding av bygg og havre.

• Blodsott/blodgang - Dysenteri.

• Bo (bu) slitsmann - Gamle betydningen var en jordeier som sjøl ikke hadde noen gård å bruke.

• Boltall - Mål for verdien av en gård uttrykt gjennom landskyld. Boltall ble brukt fra gammelnorsk tid til begynnelsen av 1500-tallet.

• Bondegods - Alt jordegods som bønder eide, enten eieren brukte det sjøl eller leide det bort til andre.

• Bondelensmann - Fra 1500-tallet til midten av 1800-tallet var han den nederste ledd i lokalforvaltningen. Bondelensmannen var ofte en av bygdas fremste bønder. 

• Bonitet - Målestokk for kvaliteten på jordsmonnet ( latin: bonus = god , bonitas = høyt kvalitetsnivå )

• Brorpart - I.flg loven, var menns arvedel helt til 1854 dobbelt så stor som kvinnenes. Brødre kunne bli enige om å gi sine søstre full brorpart (mannslodd)

• Brystduk - To betydninger:

• Bråte - Nedhogd skog, kvister og trær som ble brent på et jordstykke for å bruke det til åker.

• Bumerke - Tegn eller figur som ble brukt som eiermerke. Ble ofte satt på hus, redskap og andre eiendeler. Ble også brukt som underskrift på dokumenter der underskriveren ikke selv kunne skrive.

• Bygning - Større våningshus på gårder.

• Bygningsskatt - Årlig skatt 1593–1595 og 1617–1644 på 60 skilling av fullgarder, 30 skilling av halvgarder og 1 ort av ødegarder. I stedet for bøndenes plikt til byggearbeid på Akershus festning.

• Bygsel - (Bort) leie av jord eller gård.

• Bygselsrett - Rett til å leie bort jord eller gård.

• Candidatus ministerii - Teologisk kandidat ferdig til å søke geistlig embete.
  

• Capellan pro loco - Oml = residerende kapellan, noen få i 1700 og 1800-årene.
  

• Capitaine d’armes - Øverste underoffiser i et kompani med tilsyn av våpnene; våpenmester.
  

• Citant - Saksøker i sivile saker (av citare, latin: citare = saksøke noen) uttrykket brukt i norsk rettsspråk allerede sist på 1500-tallet.

• Comminister (verbi) - Medtjener (i ordet). Latinsk form for kapellan, i de dansk – norske prestedsprotokollene på 1600 og 1700-tallet. I Sverige brukt helt opp til vår tid.
   
  
• Cronlagie-el. lage - Dokumentavgift, overkurs på penger eller kjøpebrev på jordeiendommer her til lands ved det store kirkesalget i 1722–1723 til kronen (staten).

• Dag(s)register - Del av kirkeboken (nå egen bok) der presten fører inn gudstjenester, kirkelige møter og summarisk forretninger.
  

• Dagsverk - Fra gammelt av hadde bøndene arbeidsplikt, gjerne til å yte et dagsverk i året, til presten, futen eller til privat godseier. Det var en del av lønningssystemet til prestene. På 1800-tallet gikk noen av prestene over til en pengeavgift i stedet for arbeidsdager. (I Hedmark en tid satt til 16 skilling).
  

• Daler - En mynt (av tysk Thaler, forkortelse for Joachimthaler). Mynten oppsto i Sør Tyrol i 1480-årene og var en sølvmynt som i verdi svarte til en gylden. Fra 1516 ble slike mynter preget i Joachimsthal i Bøhmen og fikk navn etter stedet. I norsk mynthistorie må det skilles mellom riksdaler species (hovedmynt 1544–1813, riksbankdaler (1813-1816), spesidaler (speciedaler 1816-1875), slettdaler og riksdaler kurant. Speciedaler betyr en mynt preget i et stykke. Småmynter som til sammen utgjorde en daler, var altså ikke riksdaler species.
  

• Danske kanselli - Sto for alt skriftlig forbindelse mellom sentralstyresmaktene, embetsmenn og enkeltpersoner fram til 1660. Fra 1661 hadde det ansvaret for rettsvesen, kirke, skole, sosiale spørsmål samt enkelte næringslivs og kjøpstadsaker. På 1700-tallet overtok nye kollegium noen saker. Tyske kanselli tok seg av hertugdømmer og utenrikssaker.
  

• Decimantes - Tiendeytere (skatteytere) av latin decima (pars) el. decimae. Tiendepart gammelnorsk tiund.
  

• Degn - Latin diaconus, gammel norsk djakn. Klokker som også skulle undervise barna i kristendom. Etter reskript 1739 med plikt til å holde dansk skole og før 1660 valgt av menigheten. I Danmark og i byene skulle degnene helst være studenter. Navnet degn etter reformasjonen og lite brukt i Norge, men ellers klokker.
  

• Delinkvent - Fra 1600 til 1800-tallet, betegnelse på arrestert forbryter som ventet på dom.

• Dimisspreken - Prøvepreken ved praktisk teologisk eksamen (examen practicum)
  

• Dimitere - Sende bort, fra seg, hjem igjen, gi fri: om soldater, men også om skole elever å sende fra seg til studium ved universitet, melde opp til avgangs eksamen (examen artium)
  

• Diplom - Ofte brukt som ensbetydende med ”middelalderbrev”

• Dobbelt leiermål - Når to personer hadde seksuelt samkvem med hverandre til tross for at de begge to var gift på hver sin kant.

• Domkapitel - Geistlig råd ved hvert bispesete. Der satt kannikene, som fikk inntektene sine av kapitalgodset, stort sett delt i enkelte prebende. Hadde gjerne sogneprest eller kanninkembete der de sjelden residerte, men hadde visepastorer til å styre. Domkapitlene holdt fram til etter reformasjonen med kirkelige saker. Domsrett i ekteskapssaker til 1797 og i saker mot kirketjenestemenn formelt til 1887. Fastsatte kapiteltakstene på korn og andre matvarer som ble betalt i tiende m.v. Stiftsdireksjonen overtok etter hvert det siste. Kongen inndro ikke kapitelsgodset ved reformasjonen (slik som bispe og klostergods).
  

• Draget (tøy) - (draget, drouget) Stoff av enten ren silke, ull eller en blanding av silke, bomull, lin og ull. Gjerne mønstret og til både manns og kvinneklær.

• Dragonhest - Hest som skulle stilles til disposisjon for ridende soldat, dragon.

• Dragonveg - Ridevei, vesentlig fra 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.

• Dreier/Svarver - Håndverker som lager dreide gjenstander som kopper: koppedreier
   
  
• Dreielslasken med sprang - Dreiel er opprinnelig en treskaftvevning av lin eller hamp, senere brukt om fireskaft og atlaskveving (fem eller flere skaft i veven). Ordet sprang er brukt om en fletteteknikk eller resultatet av denne som var satt på endene av duker, håndduker og her altså laken.

• Dømning - Dialektuttrykk for skriftespråkets ”dugnad” en felles arbeidsinnsats i en oppgave.

• Egen haand - Begrep fra den tiden hvor kun enkelte kunne skrive. Til ut i 1800-årene skrev de som kunne, "Egen haand" eller m.m.p. (Latin: manu mea propria = er med min egen haand) under navnetrekket sitt. For de som ikke kunne ble det satt m.p.p. under (med påholden el. påholdt penn).
  

• Eksekusjon - Tvangsutlegg i saksøktes bo.

• Ekspektansebrev - Førstehåndsløfte fra kongen om et embete, når innehaveren døde eller om første ledige embete. Tidligere også fra andre som hadde kallsrett til et presteembete. Av expectanse: løfte (for) ventning. Avskaffet ved reskript 18/10-1771.
  

• Ekteskapsbevilling / løyve - Måtte søkes om til kongen, gjennom biskopen og kanselliet dersom man var nært beslektede. Vielse foregikk i  “huset“ dvs. ikke i kirka, som var det vanlige.
  

• Epitafium - Minnetavle, gravmæle eller gravskrift over geistlige, men også over embetsfolk. Prydet som regel kirkevegger og var mest vanlig på 1500 og 1600-tallet, men avtok mot slutten av 1700-tallet.
  

• Ertog - Enhet i det gammelnorske skålvektsystemet = 1/24 mark = 1/3 øyre.

• Fallitt - Konkurs.

• Farved - Halvkløyvinger brukt til taktekking.

• Fattiglem - Person som blir underholdt av kommunens fattigvesen.

• Ferdingskiste - Reisekoffert.

• Fiskekvartel - (Kvartel) = En kvart tønne.

• Flanell - Tøy, mykt, loddent ull eller bomullstøy med lo på rettsiden.

• Frille - Skandinavisk ord for elskerinne, men har vært preget av to betydninger avhengig av klasseskille. Det var vanlig at konger, adelsmenn og storbønder i Skandinavia hadde friller i tidligere tider, mens det å inngå ekteskap i første rekke var et politisk og eller økonomisk kontraktsforhold. Frillene i de ovennevnte samfunnslag kunne være ressurssterke kvinner fra de samme sosiale lag som mannen som hun knyttet seg til.
  

• Forlikskommisær - Medlem i forliks eller forlikskommisjonen (fra 1795 i byene og fra 1797 i bygdene) nå forliksrådet. Det var to kommisjonærer og den ene skulle gjerne være en sivil embetsmann, ofte presten. Fra 1927 tre kommunestyrevalgte medlemmer.
  

• Formynder - Verge for umyndig person.
  

• Forordning - Allerede på Christian IV tid brukt om lov (einskildlov ; bare de store samlede lovene i 1604 og 1687 ble kalt lover). Også brukt uttrykk som anordning, fundats, oktroi, resolusjon, plakat, åpne brev og lignende. Allment påbud motsatt reskript, for særtilfelle.

• Forstrekningshavre - Korn som det offentlige solgte rimelig til trengende i nødsår.

• Fullgard - Gård som betalte full skatt (Se gardsklasser)

• Fut/fogd - Lensherrens private tjener som krevde inn skatter og avgifter i lenet. Fra begynnelsen av 1600-tallet ble futen etter hvert knyttet direkte til Statsapparatet og ble statens representant i distriktene. På Romerike var det to futer (fogder), en for nedre og en for øvre Romerike futedømme (fogderi). Odalen hørte frem til 1660-årene til Øvre Romerike fogderi. Senere i et fogderi sammen med bygder oppover langs Glomma og til slutt sammen med Vinger og Eidskog, som Vinger og Odalen fogderi. Futen var, som lensherrens tjener, en mann med forholdsvis lav sosial posisjon, men i løpet av 1600 og 1700-tallet framstod han som den absolutte overklasse i bygdesamfunnet.

• Føderåd - Kår, rett til ytelser, underhold, gitt ved overdragelse av en gård. Føderådet var en heftelse på gården uavhengig av eventuelt eierskifte .

• Fønn - Matvarer som naboer i beningslaget (se det) kom med til gjestebud ”høytider” som bryllup eller begravelser.

• Førstebygsel - Den relativt store avgiften en leilending måtte betale når han ble bruker.
  

• Føydalisme - Siktes til et sett med gjensidige bånd mellom de forskjellige nivåer av adelen i europeisk middelalder. Ordet kom i bruk i løpet av middelalderen, med føydalisme som beskrivelse av en samfunnsorden ble skapt først på 1600-tallet. I dansk/norsk historisk litteratur kalles føydalisme ofte for lensvesen.

• Gard - Betyr gjerde og betegner det som var innenfor gjerdene. Gammelnorsk hadde to ord for gard, gardr og byr (vår by). Byr var eldst, men gikk ut av bruk i sin opprinnelig betydning på 1400-tallet.

• Gardklasser - var en del av det gamle skattesystemet. Fra 1500-tallet var oppdelinga:

• Generalkirke- / inspeksjonskollegiet - Kollegium utskilt fra det Danske kanselli i 1737. Et kirkestyre med overoppsyn med lære og tukt i kirken, skolestell og universitet. Eget kollegium til 1771, da de fleste sakene gikk tilbake til det Danske kanselli. Nedlagt i 1791.
  

• Generalkonduktør - Teoretisk en i hvert stift fra 1750 årene. Se kartkonduktør.
  

• Generalprokurør - Dansk/norsk embetsmann fra 1661 med sete i høyesterett. Skulle føre tilsyn med lovgivingen og gi riksstyringen råd i juridiske spørsmål.

• Gjengjerd - Avgift som erstattet kongens rett til underhold når han reiste med følget sitt gjennom landet. Fra oppkrevinga av gjengjerd tidlig på 1500-tallet er det bevart lister som er en viktig kilde til bosettingshistorien.

• Godslen - Etter reformasjonen ca. 1535 ble flere kirkelige gods opprettholdt som egne godssamlinger, som i form av len ble brukt til å underholde kongens menn. Godslen var altså primært formueskomplekser og ikke administrative enheter. Hovedtyngden av godslenene besto av tidligere klostergods som ble omdannet til klosterlen. I tilegg kom de kongelige kapellenes eiendommer, Apostelkirkens gods (Bergens prosti) og Mariakirkens prosti (Oslo) som etter reformasjonen fortsatt ble brukt til underhold for den norske kansleren. Av verdslige godssamlinger som utgjorde eget len, kjennes i denne perioden bare Giske. Godslenene besto av spredte eiendommer, ofte med dårlig geografisk sammenheng.

• Halvgard - Gårder som ble ilagt halvparten så stor skatt som fullgarder.

• Heimanfølge - Det som jenta fikk med seg som medgift.

• Heimangave - En gave barna fikk med seg hjemmenifra. 

• Hengende segl - Segl som ble festet til dokumentet, gjerne med reim av lær.

• Herredag - Instutisjon i Danmark, Norge og Sverige. I Danmark var det et årlig møte mellom kongen og riksrådet hvor kongen blant annet fungerte som den dømmende makt i rettssaker. Betegnelsen herredag stammer fra begynnelsen av 1500-tallet og var en videreføring av danehoffet. Det ble avholdt herredag årlig til og med 1848.

• Herremak / herregemakk / herrekammer - Fint gjesterom på prestegårder. Innreddet med tanke på gjester som bisp og prost, men også andre embetsmenn og “kondisjonerte“.
  

• Holl - Terrengformasjon, avrundet høyde.

• Honorær prost og professor - Hederstitler som noen prester fikk, særlig på 1700-tallet.
  

• Hoppe - Hunndyr av hest, merr, se også skjut.

• Hovedbølet - I nyere språkbruk, et gårdsbruk som andre bruk er skilt ut fra. I eldre språkbruk, den gården som jordeieren bor på.

• Husbehovsrett - Rettighet, som plasser og bruk hadde, til å ta ved og annet trevirke i en skogseiendom. I nyere tid ofte utløst med et skogstykke.

• Huskapellan - Se Personellkapellan.
  

• Husmann - Fra 1600-tallet, person som fikk bruke hus, oftest med litt jord av en gård mot å utføre arbeid på gården.

• Husmann u/jord - Samme som over, men uten å disponere jordstykke.

• Hynde - En hynde, av gammalnorsk hægendi, lang og flat pute til å legge på benk eller sete, eller i kjøretøy, også kalt benkedyne.

• Hører - Fra mellomalder til tidlig på 1800-tallet. Underordnet lærer ved latinskole. På latin benevnt: collega el. locatus, klasselærer. De var vanligvis dårlig lønnet. Ble tidlig på 1800-tallet avløst av adjunkter med samme utdanning som overlærerne (nå lektorer).
  

• Høvedsmann - Brukt i høymiddelalderen synonymt med høvding, det vil si: Stormann, leder. I 1436 hører vi at en del av almuen i bygdene rundt Oslofjorden hadde valgt seg Amund Sigurdson til ”høvedsmann og forsvar” trolig etter mønster fra Sverige hvor Engelbrekt Engelbrektson i egenskap av opprørsleder omtales som høvedsmann i 1434. I løpet av senmiddelalderen skulle det bli vanlig å kalle kongens fremste menn i landet, de som satt med store len og festninger, for høvedsmann eller slotts-høvedsmann og denne terminologien holdt seg også etter reformasjonen.

• Incorporere - Innlemme / Inkludere
  

• Inderst/indsitter - En som leide seg inn hos andre og hadde egen husholdning.
  

• Informator - I denne sammenheng: Huslærer eller privatlærer.

• Innagjerds - Eiendommen fram til gjerdet mot utmark.

• Jelk - Kastrert (gjeldet) hanndyr av hest, vallak.

• Jorddrotten - Jordeieren, eksempelvis han som leide ut til husmenn.

• Kakkelovn - I Norge fra 1700 tallet og fremover vanligvis betegnelsen på en jernovn. Kakkelovn var egentlig betegnelse på en ovn murt opp av eller kledd med kakler, dvs. uthulte teglfliser.

• Kalemankes - (tøy) Kalemank er et atlaskvevd stoff av ull eller blandet med geitehår, bla. brukt i vester.

• Kallsbok - Viktig bok ført av presten med opplysninger om kallet (prestegjeldet) folketallet, gårdstall og lignende. I tillegg vistitasene for hver enkelt prest, stort sett fra 1730-årene og unntaksvis eldre.

• Kapellan - Ofte kalt medtjener. Prest ved siden av hoved eller sognepresten i et prestegjeld (kall) fast tilsatte embedsprester (residerende kapellaner, kapellaner pro loco, kallskapellaner og tredjeprester) og personellkapellaner, ansatt av en sogneprest for hans tid i kallet.
  

• Kapiteltaskst - Årlig pengetakst på kornvarer (korn, mel og malt). Spesielt med tanke på at landskylden ble betalt med penger i stedet for med kornvarer og gjaldt også for leidang og tiende til kirken. De skatter og avgifter den gjaldt for falt i stor utstrekning bort eller ble innløst i løpet av 1800-tallet.

• Karakterer ved universitetet
  

• Kartkonduktør - Drev oppmåling, laget grense og jordskiftekart. Begynte ofte som offiserer, men ble etter hvert sivile landkonduktører eller amtskonduktører, ansatt av amtmennene. Det skulle en tid også være en generalkonduktør i hvert stift, utnevnt av kongen. Mest kjent er dette embetet fra Akershus stift 1752-1801. I kjøpstadene var det stadskonduktører.
  

• Kasteskovl - Redskap til å kaste/rense korn med.

• Kavere - Kausjonere, gå god for, eksempelvis som forlovere ved inngåelse av ekteskap.
  

• Kirkebok / ministerialbok - Bok hvor presten fører datoer for fødsel, dåp og konfirmasjon fra 1736. Bryllup, død og begravelser/jordfesting (fødsel og død sjelden før tidlig i 1800-årene, før, bare dåp og begravelser/jordfesting). Fra 1800-årene dagsregister, vaksinasjon, inn- og utflytting (emigrasjon) og til sist inn- og utmelding. Fra tidlig på 1800-tallet til 1960-årene førte som regel klokkeren en duplikatkirkebok (kalt klokkerbok) hvor ikke alle forretninger er med (sjelden dagsregister, inn- og utflytting). I Danmark finnes noen kirkebøker fra tidlig 1600-tallet, mens i Norge kun noen få før 1660-årene. Vanligst fra litt etter 1700-tallet.
  

• Kirkegods - Jordeiendom som en kirke hadde inntektene av.

• Kistebenk - Benk med innebygd rom for oppbevaring av ting.

• Kjol - Omtrent et knesidt mannsytterplagg.

• Kjone - På Østlandet laftet hus til tørking av malt, til dels også av korn og lin.

• Klede - (Om tøy) Samlenavn for ulike importerte ullstoff, ”fint” i motsetning til hjemmevevd.

• Klokker - Den som står for sangen i kirken og kalt for kirkesanger. Viktig før det kom orgel i kirkene. Fra 1800-tallet som regel lærer, gjerne ved den faste skolen i bygden. I tiden etter reformasjonen delvis kalt for “degn“ som i Danmark.
  

• Klokkerbok - Kirkebokduplikat ført av klokkeren (stort sett i perioden 1814-1965)
  

• Klosterlen - Flere klostre ble etter reformasjonen bevart som egne godssamlinger og som sådanne utdelt som len. Til forskjell fra de vanlige lenene omfattet klosterlen normalt ikke et samlet område, men spredte godsparter fordelt over større distrikter. Klosterlenenes struktur medførte at flere av de periodevis ble innlemmet i hovedlenene. F.eks. Dragsmark klosterlen lå en tid under Båhuslen og Reins klosterlen under Trondhjemshus. Klosterlen var underordnede len, dvs. at de var ilagt mindre betydning i forvaltningen enn de større lenene og var til dels underlagt hovedlenenes administrasjon. Dette gjaldt blant annet oppebørsel av skatter, som ble foretatt av hovedlenets fogder. Forholdet mellom klosterlen og hovedlenet er uklart. Klosterlenets lensherre sto som de andre lensherrene direkte under kongen, men residerte sjelden i lenet, da disse godslenene gjerne ble gitt som lønn til fortjente ”politikere” i København eller Norge, som hadde andre og viktigere oppgaver å ivareta enn det å bestyre slike smålen. Som eksempel kan det norske kanslerembedet nevnes; Mariakirkens prosti. Etter reformasjonen var dette redusert til en godssamling og ble perpetuert som et len tillagt kanslerembedet. Klosterlenets funksjon som lønn til fortjente menn i det kongelige styringsverk gjenspeiles i forleningsvilkårene. Mens de andre lenene vanligvis var på regnskap eller avgift, synes klosterlenene som oftest å være forlent bort ”kvitt og fritt”. At lensherren sjelden residerte i lenet, medførte at han måtte ha en fast stedfortreder til å forestå administrasjonen. Disse klosterfogdene tok seg av innkrevingen av lenets godsinntekter og fungerte som påtalemyndighet ovenfor klosterlenets bønder.

• Kognatisk - Slekt gjennom kvinneledd.
  

• Koks - Liten øse med skaft eller to hanker.

• Kolla(t)s - Latin collatio: kallsbevis eller bevis fra bispen. Innsettingsbrev når man har fått kallsbrev fra kongen. I katolsk tid ble prestene utnevnt av bispen, i 1537-1670 av lensherren, senere amtmannen etter at bispen hadde uteksaminert dem. Fra 1660 skulle alle embetsprester ha kongelig utnevnelse.
  

• Kollet - Ku uten horn.

• Kollseng/kolleseng - Seng uten himmel.

• Komfirmasjon

• Kommunitetet - Skolekassen, fellesskapet ved en latinskole, især katedralskoler.

• Konducteur - Konduktør på 1700 og 1800-tallet var dette en vanlig tittel på en landmåler.

• Konkubinat - Samliv som ektefolk uten at ekteskap er inngått. Loven som satte forbud mot concubinat ble ikke opphevd før i 1972, men straffeforfølgning etter denne loven forekom i praksis nesten aldri. Stortinget avslo å oppheve loven i 1953.

• Konsumpsjonsskatt - Forbruksskatt på 1600 og 1700-tallet.

• Kopp og ildstedskatt - En skatt utlignet på folketall (tysk kopf=hode) og tall på ildsteder. Ikke etter inntekt og eiendom, her særlig på embetsmenn.

• Koppskatt - Personlig skatt. På 1600 og 1700-tallet i form av ekstraskatter i enkelte år.

• Kornmål - Fastsatt ved lov (1604, 1683 og 1824), men gamle lokale kornmål var i bruk både på 1600 og 1700-tallet.

• Kornrente - Årlig avgift til staten av benifiserte gårder som var solgt til brukerne (innløst i 1930 årene)

• Kove - Lite rom som bare hadde glugge i motsetning til det senere kammerset som hadde vindu.

• Krigsstyr - Av tysk kriegs-steur, krigsskatt. Pålagt særlig i den store nordiske krigen i årene frem til 1720, men også tidligere.
  

• Krone - Dansk-norsk sølvmynt innført etter utenlandsk mønster i 1618, siste gang slått i 1771 etter et langt opphold i utmyntingen. Navnet kommer av kongekrone i preget Krone mynten fra 1870 åra har bare navnet felles med den eldre krone.

• Krutthorn - Til å oppbevare og måle krutt til munnladningsgevær.

• Kurant - (Courant) var betegnelsen på den sirkulerende småmynten som på grunn av liten utmynting av dalermynt (riksdaler species) var den vesentlige mynt i omløp på 1600 og 1700-tallet. Omkring år 1700 var 8 skillingen hovedskillemynt. Fra 1730 og til 1760-årene dominerte orten (24 skillingen) 1 og 2 markstykker, slått 1644–1647, var i omløp som viktig skillemynt helt til 1813. Også kronemynten ble regnet som kurantmynt.

• Kurator - Person som hadde tilsyn med mindreåriges formuesforvaltning.
  

• Kvartgard - Gård som betalte en fjerdedel av skatten som en fullgard ble ilagt.

• Kvige - Ungku som ikke har hatt kalv.

• Kvittans - Kvittering.

• Køgemester - Den som regel var mest/best kokekyndig og som hadde hovedansvar for maten.

• Lagmann - Fra gammelt av da en lagmann fungerte som en tilitsmann for bøndene. Lagmannen ble under Kong Sverre gjort om til kongelige tjenestemann og fungerte i perioden 1274 til 1797 som en dommer.

• Lakune - Hull, tomrom. Vanlig benyttet om del av tekst eller bokrekke som er blitt borte.
  

• Landfysikus - Frørstelegen i et amt og lenge den eneste, foruten kirurgene (sårleger, ofte militære) og stadslegene (stadsfysici) i de største byene. Fungerte nærmest som en fylkeslege.
  

• Landsskyld - Opprinnelig en leieavgift som leilendingen ga i form av varer (eller penger) til eieren.

• Latinskole eller lærd skole - I bispebyene eller stiftsstedenes katedralskoler. Kun få skoler i andre byer i Norge, men mange i Danmark. I 1739 ble hele 38 av 58 latinerskoler nedlagt i Danmark da det ble opprettet danske skoler eller kristendomsskoler. Alle måtte ta examen artium ved universitetet. Leder var rektor med konrektor til hjelp og til å undervise i øverste klasse. I de fem andre klassene underviste hørere med lav lønn og ofte lav utdanning. De ble avløst av adjunkter med bedre utdanning rundt 1800.
  

• Laupsbol - Gård eller gårdpart som svarte en laup (= 3 bismerpund = 72 merker = 15,4 kg. eller 16,2 liter) smør i landskyld. Ofte skrevet løpsbol. På 1600-tallet: løbbol eller løbbel som på 1600 tallet hadde samme verdi som skinn.
  

• Legd - Gruppe av gårder som hadde plikt til å utføre bestemte samfunnsoppgaver som betale skatt, stille og utruste soldater og eller underholde fattiglemmer.

• Legdslem - Fattige som legden tok seg av.

• Leiermål - Ulovlig og straffbart samleie.

• Lektie - Klasse på latinskolene, som regel 6.nivå. En lærer eller hører hadde ansvaret for hver “lektie“ fra første til femte nivå, men konrektor og delvis rektor for det øverste nivå. Suprema lektie. Samme ord som lekse, av gammel tysk lectie. Og: stykke i en bok.
  

• Len - (Latinsk, feudum, derav føydalsamfunnet) betegner en råderett som gis over land og inntekter, av dette fra kongen til en vasall mot visse forpliktelser. De må stille soldater og betale skatt av inntektene. I Norge, 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen i Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark fram til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. På 1400-tallet var det ca. 50 len i alt, men antallet ble redusert og omkring 1530 hadde man i Norge tilsammen 4 hovedlen og om lag 30 smålen med varierende tilknytning til hovedlenet. Lenene ble styrt av adelige, fortrinnsvis danske lensmenn utpekt av kongen dvs. sentralstyret i København. Lensmennene fikk sete i de store byene der kongsgårdene eller der borgene lå (Båhus, Akershus, Bergenshus). Hovedlenet besto av slottslenet som hovedlensherren hadde og de smålenene innenfor grensene som var forlent til ulike lensherrer.

• Lendmann - En vasatittel fra vikingetiden for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Slik sett ble disse en forløper til adelen i Norge. Under Magnus Lagabøte fikk de norske lendmennene adelstittelen baron. Lendmennene var høytættede personer, tittelen nærmest arvelig og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvd makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen til forvaltning.

• Lensvesen - Benevnelsen brukes i regelen om det lokale forvaltningssystemet i Norge og Danmark-Norge fra senmiddelalder og frem til 1662, da lensstyret formelt ble avløst av et embedsstyre (Ref. amt, amtmann). Benevelsen lensvesen rommer tillike forestillinger av forfatningsrettslig art. Utviklingen av lensvesnet utover 1400-tallet er sammenbundet med riksrådskonstitusjonalisme og adelsvelde. Lenet var kongens vederlag for tjeneste, i første rekke militære tjenesteytelser, men i stadig stigende grad administrative tjenester. Lenet var pakten på det personlige troskapsforholdet mellom lensherren og hans undergivne lensmann. Forholdet mellom lensherre og lensmann ble betraktet som et kontraktforhold, liksom kongens forhold til land og folk var kontraktsregulert. Forfatningen hjemlet derfor opprørsrett ved kontraktbrudd. NB. Lensherre brukes her i samsvar med dansk forvaltningsterinologi om kongen, som var herre over lenene, og lensmann om kongens representant i lenet. Ellers for å unngå misforståelser, forbeholde betegnelsen lensherre for kongens menn ute i lenene og lensmann om den norske bygdelensmannen, i samsvar med norsk historisk språkbruk. For øvrig ble lensmann brukt i begge betydningene i norske kilder fra 1400 og 1600-tallet uten at det synes å ha skapt forvirring, ettersom konteksten til enhver tid gjorde det klart hvilken lensmann man hadde med å gjøre.

• Lensherre - Et begrep som kan brukes med to forskjellige betydninger. I rettsvitenskaplig forstand betegner lensherre herren, som var konge eller annen mektig person, som rådde over landområder. Visse rettigheter til landområder lensherren rådde over eller fikk i sin besittelse, for eksempel vunnet i kriger, kunne gis som len til en lensmann som belønning for sin krigsinnsats. Lensmottageren fikk enkelte råderetter og inntekter fra landområdet, men var samtidig også forpliktet til å stille med soldater og betale skatt til lensherren. Dette systemet er en av grunnpilarene i føydalsystemet som hadde stor utbredelse i Europa i middelalderen. I norsk historievitenskap er det imidlertidig vanlig å bruke betegnelsen lensherre om lensmottageren.

• Leilending - Person som leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren (jorddrotten)

• Lispund - (Livlandsk dvs. baltisk pund) Se eget avsnitt om mål, vekt og mynt.

• Livsarving - Arving i rett nedstigende linje.

• Lottebruker - Enkelte prester og jordeiere hadde forpaktere eller lottebrukere i stedet for bygselsmenn (vanlige leilendinger) mot å få en del av avlingen, eks. halvparten.
  

• Løe - Uthus til høy og utresket korn. Den vanlige typen tømmerløer hadde tredelt grunnplan. I midtrommet ble kornet tresket. På hver side var det rom, som ble kalt golv, til avlinga. Tømmerløa hadde som regel rom under låven, kalt underlåve, og kjørebrua opp til låven. Ofte var det stall i underlåven. Utløer og sæterløer hadde ikke låve. Inntil løene var det ofte tilbygg av bord som ble kalt skykuer (skikuer, skikju)

• Løpenummer - Innført ved matrikuleringa 1819–1836 og avløst av gårds og bruksnummer i 1886.

• Madame - Ble i eldre tid benyttet om gifte kvinner av borgerskapet eller embedstanden. Senere avløst av frue, særlig på 1800-tallet. Gifte kvinner av folket eller middelsstanden.
  

• Magistergrad - Lå mellom den laveste “baccalaurgraden“ og den høyeste doktorgraden. Noen norske prester ble kreerte (valgte, utnevnte) til magisterer. F.eks. Ove Ovesen 1700.
  

• Mark - Se eget avsnitt om mynt, mål og vekt.

• Matrikelgard - Enhet som i matrikkelen har et gårdsnummer.

• Matrikelskyld - Utspring i landskylden. Matrikuleringskommisjonen av 1665 skulle regne om landskyldvarene til tre hovedkategorier

• Mensalgods - Se prestebolgods eller prestebordsgods av latin mensa = bord.

• Ministerialbok - Se kirkebok.
  

• Missiv(er) - Kongebrev, påbud, instrukser og til visse enkelte embetsmenn eller grupper lukkede brev motsatt åpne brev, til mange el. alle. Tilsvar. kopibøker benevnt som tegnelser.

• Mjølkekolle - Trekjørel til å ha melk i.

• Muge - Bestemt antall band av korn eller lin.

• Munkelivsgods - Noen få gårder i Vang hørte fra gammelt av til Munkeliv Kloster i Bergen, men ble solgt eller forpaktet bort til private ved reformasjonen og bygslet bort til bønder. I 1660-årene ble de solgt til private.
  

• Murkrakk - Peiskrakk.

• Myndling - Person som er underlagt en formynder.

• Naturalisere - Gi statsborgerskap til utlendinger. Fra 1776 kalt “innfødsrett“ i Danmark. I eldre tider mest brukt om opptaket av utenlandske adelsmenn i dansk adelsstand.
   
  
• Noncontemnendus - Ikke å forakte. Dårligste ståkarakter ved latinskolene og universitetet.
   
  
• Norskeinnlegg - Innkomne brev og vedlegg til kongebrev om norske saker i Danske Kanselli: Embedsutnevninger, testament, nådevedtak, privileg og lignende. I 1800-1814 kanselliinnlegg for 1.3. og 4. departement: Saksdokument og konsept til åpne brev og norske missiv. Arkivsakene ble etter 1814 overført fra det danske- til det norske riksarkivet.

• Notarius - Embetsmann med plikt til å utstede bestemte dokumenter eller ved sin underskrift Publicus å gi dokumenter offentelig bekreftelse. Alle notarialforretninger skulle føres inn i autoriserte protokoller, notarialprotokoller. I enkelte norske byer har slike protokoller vært ført siden andre halvdel av 1600-tallet. Påbud om slike føringer kom ved Christian V lov. Notarialforretningene på landet ble alltid håndtert av sorenskriverne. Byfogdene var som oftest notarius publicus i byene.

• Notarius Publicus - Embetsmann med plikt til å utstede bestemte dokumenter, eller ved sin underskrift å gi dokumenter offentelig bekreftelse. Alle notarialforretninger skulle føres inn i autoriserte protokoller, notarialprotokoller. I enkelte norske byer har slike protokoller vært ført alt i andre halvdel på 1600-tallet. Påbud om slike føringer kom ved Christian V lov. Notarialforretningene på landet lå alltid til sorenskriverne. Byfogdene var som oftest notarius publicus i byene.

• Nu - Et langt kar eller trau av en uthulet stokk.

• Nærsøsken barn - Tremenning.

• Nådeår, nådens år, eldre nådensår (svensk nådår) - Det tidsrom, som regel et år, da presteenkene og andre arvinger etter en prest hadde rett til å bo på prestegården og å få en del av eller hele gårdsinntekten mot å underholde den nye presten dette året.
  

• Odel - 1) odelsrett 2) odelsjord, odelsgods.

• Odelspretendenten - Person som krever å få innløst en jordeiendom som han har odelsrett til. 

• Odelsrett - Rett til å overta eller eie en jordeiendom fordi man selv eller forfedrene har vært eiere av den en bestemt tid. Spesielt gjelder det retten til å innløse den fra en annen eier.

• Omgangsskole - Skole som flyttet fra gård til gård før det ble egne skolehus.

• Ordinasjon - Innviing til kirkelig stilling, særlig til prest, ved biskopen. I den norske kirken krevde man teologisk embetseksamen og at ordinanden ble ansatt i en viss stilling.
  

• Ort - Betyr egentelig kvart. Se eget avsnitt om mynt, mål og vekt.

• Pergament brev - Brev skrevet på pergament (ugarva tynt skinn)

• Personellkapellan - (I eldre tid ofte kalt for huskapellan). Kapellan ansatt og lønnet av en prest for hans embetstid. Ansettelsen måtte godkjennes av kongen. Senere skulle de utnevnes av kongen på lik linje som embetsprestene . Reskript 1728-29 om godkjenning og om levebrød for personellkapellaner som ble ledige når sognepresten døde eller flyttet. De fikk da førsterett til ledige kall i stiftet, en rett som falt bort med prestelønnsloven av 1897.
  

• Postill - Trykt prekensamling.

• Prebende - Jordegodssamling, opprinnelig alterstiftelser, opprettet for å skaffe underhold til kirkelige ansatte, senere i økende grad til å kønne verdslige tjenestemen

• Prest - I katolsk tid som regel sogneprest. Ved domkirkene og andre store kirker var det i tillegg kapellaner. På reformasjonstiden delvis kalt for kyrkje eller kirkeherre (finsk kirkkoherra, svensk kyrkoherde) latin minister (og comminister – kapellan – brukt i svensk til vår tid)
  

• Prestebol/prestebord - Jordegods som en prest hadde inntekt av

• Prestegård - Prestene har trolig fra kristningstiden hatt egne gårder som en del av underholdet (lønn). Da folketallet minsket sterkt i nedgangstiden fra omkring 1350 ble det ikke bruk for så mange prester, så enkelte prestegårder ble nedlagt. De ble anneksgårder, mens prestegårdene i hovedsoknene ofte fikk tillagt mer jord slik at prestene fikk mer å leve av. Det ble samtidig nødvendig at prestene etter reformasjonen som regel hadde store huslyder (hushold-mange personer)

• Prinsessestyr - Skatt som ble pålagt når en dansk prinsesse skulle giftes bort til å dekke bryllupskostnader og medgift. (Av tysk Prinzessin Steuer; Steuer = skatt)
  

• Privatpræceptor ved universitetet - Rådgiver for nye studenter.

• Pro Memoria - (Eller memorial) Påminnelseskriv eller erindringsskriv. Kunne i eldre tid også være en vanlig overskrift på søknad, bønneskrift eller tjenesteskriv til en overordnet og lignende høyere personer.

• Prokurator - På 1600 og 1700-tallet, en vanlig betegnelse for sakfører.
   
  
• Prost - (Latin praepositus, gammel norsk profast, dansk provst) Medhjelper for bispen og tilsynsmann i et prosti, valgt av prestene i prostiet. Med valg fastsatt av bispen og mottok “bestalling“ av kongen. I bispebyene var prostene |stiftsprost og fra 1919 domprost. Prosten skulle vært år visitere alle sogn i prostiet. Disse falt bort fra 1909.
  

• Prosterett - Geistlig underett i ekteskapssaker, skifterett og andre saker mot kirkelige tjenestemenn (prester, klokkere og lærere). Ankeinstans tilsvarende lagtinget, var konsistorialretten. Fra 1809 var den sivile underettsdommeren med i prosteretten.

• Præceptor - Rådgiver, privatlærer.
  

• Public abslution - Offentelig skriftemål, å bli “publice absolveret“ å få tilgivelse ved å skrifte offentelig i kirken for forskjellige brudd på loven. Dette gjaldt spesielt brudd på loven om sedelighet, f.eks. leiermaal. Avskaffet 1767.

• Regnskaps len - I regnskapslenet måtte lensmannen avlegge regnskap for alle lenets inntekter. Overskuddet gikk i kongens kasse (lensherrens lønn var da iberegnet i utgiftene). Regnskapslenene ble også kalt fateburslen, det vil si de sto direkte under kongens fatebur, dette var kongens skattkammer.

• Reksterveg/fegutu - Bred sti der de jagde krøttera.

• Rektor / Skolemester - Styrer for latinskole. Ved mindre danske skoler ofte også sokneprest tett ved byen. På 1600 og 1700-tallet halvt kirkelig og en gjennomgangsstilling. Fra 1739 et embete av selvstendig karakter, men fremdeles innsatt av bispen. Til hjelp med ledelse av skolen og å undervise øverste klasse (suprema lektie) fikk han konrektor (conrector). Fast embete i Trondheim fra 1621, Oslo 1623 og Bergen 1633.
  

• Remål / reidemål - Et engstykke en mann kan slå på en dag eller et stykke for en dags arbeidsplikt (særlig for husmenn). Noen steder engstykke på 8x8 alen. Også “eining“ (opprinnelse) i østlandsk vektsystem = 9 merker eller ¼ lispund.
   
  
• Rentekammeret - Skattkammerkollegiet hadde fra 1660 til 1814 ansvaret for økonomiske og matrielle saker, skatte, avgifts, tollinnkreving og revisjon.
   
  
• Reskript - Skriftlig påbud (befaling) fra enevoldskongen til enkelte eller flere bestemte personer eller styresmakter. Under spesielle forhold kunne den være utformet som en lov og inneholde vanlige rettsregler. (Forordninger var mer benyttet i generelle tilfelle)

• Retterting - Øverste domstol i Danmark-Norge før eneveldet ble innført i 1661.

• Ridefogd - I Danmark forvalter for godseiere og på krongodset statens styringsmann.
  

• Riksbankdaler - (Forkortet til rbdlr) Hovedmynten i Norge i 1813–1816, men det ble ikke laget slike mynter. Den gamle småmynten fortsatte å sirkulere, og 1 riksbankdaler ble regnet lik 60 skilling. Derimot ble det utstedt riksbanksedler og de sank hurtig i verdi. 1.august 1813 ble det regnet 375 riksbankdaler i sedler (”rbdlr, navneverdi” dvs. pålydende, forkortet til rbdlr.n.v) = 200 riksbank – daler sølvverdi (forkortet rbdlr. s.v.) = 100 riksdaler in specie- eller bancodaler. Riksforsamlingen på Eidsvoll garanterte denne seddelkursen 13.mai 1814. Stortinget opphevet garantien 22.januar 1816.

• Riksdaler - Opprinnelig ensbetydende med riksdaler og species (altså daler-mynten) men på 1600 og 1700-tallet fellesbetegnelse på alle slags daler.

• Riksrådet - Fra midten av 1400-tallet og til 1600, det viktigste politiske organet i Norge og Danmark-Norge, og ble sågar anerkjent som suverenitetsbærende Riksrepresentasjon under tronledighet. Norge hadde eget riksråd til 1537, mens det danske riksrådet representerte begge rikene den følgende tiden. Fra 1537 fikk det danske riksrådet full råderett over norske forhold. Som riksrepresentasjon hadde imidlertid riksrådet en meget smal sosial basis idet medlemskap i riksrådet var å betrakte som et politisk privilegium for en eksklusiv gruppe innen adelen, den såkalte riksrådsadelen.

• Risbit - Ung hannsau, men brukes også om unge hunsauer og andre unge husdyr.

• Rådelested - Steder med grensemerking.

• Rådstueretten - I det 17. og 18.århundre, rådet eller magistraten som domstol. Fram til 1662 var retten rådstueretten regulær underrett i byene, deretter dømte magistraten samlet i annen instans, både i straffesaker og i private søksmål. Noen få saker kunne imidlertid avgjøres av rådstueretten i første instans. Rådstuerettens dommer kunne normalt appeleres til lagmannen, men enkelte av byene, først og fremst stiftsbyene, ble mot slutten av 1700-tallet innrømmet det privilegium at rådstuerettens dommer kunne appeleres direkte til overhoffretten. Rådstueretten ble avskaffet i løpet av 1700-tallet.

• Sakefall - Fellesbetegnelse på alle bøter og forbrutt gods som den dømte skulle betale det offentelige (Ref hals- og håndsrett)

• Samfrendeskifte - I dansk/norsk rettsspråk arveskifte foretatt av samfrender, felles slektninger. Opphevet 31.juli 1854.

• Sars - (Tøy) Lett stoff, oftest av ull.

• Sekondløytnant - (2.løytnant) Laveste grad/offisersgrad i Hæren. Ble fra 1927 endret til fenrik.

• Seriespastorum - Presterekken (i kallsbøkene)
  

• Sira/sire - Prestetittel i middelalderen. Kun brukt foran fornavnet til presten og helst en fornem prest. I nyere tid: Herr , Hr.
  

• Sirris (Sirs) - Glatt, tettvevd bommulstøy.

• Sjømalm - Jernmalm hentet opp fra innsjøer og myrer.

• Skapsaker - Skapsaker fra kanselliet: arkivsaker utenfor de store seriene i Danske kanselli, ligger stort sett slik de lå i store skap i kanselliet “efter Materien (dvs. innholdet) ordnede“. De norske sakene er overført til det norske riksarkivet og ligger nå i samme orden.
  

• Skigard - Gjerde laget av kløyvde trestranger.

• Skiku - Se under ordet løe.

• Skilsmisse - Ble etter reformasjonen (1535) tillatt på visse betingelser. Da var ekteskapet ikke lenger regnet som et kirkelig sakramente.

• Skinn - (Verdimål) Egentlig kalveskinn, se mynt, mål og vekt.

• Skinnskyld - Landskyld i fjell og dalbygder. 1 skinn var = 1/12 hud, men i Hallingdal og Valdres 1/10 hud i 1600 årene når godset lå samlet og 1/12 hud når det lå spredt.
  

• Skippund - Se avsnitt om mynt, mål og vekt.

• Skjeppe - Kornmål fra 1683 og fremover offisielt betegnelsen på 1/8 tønne, ca. 17,5 liter.

• Skjut - Et skjut, på 1600 og 1700-tallet vanlig ord for hundyr av hest, hoppe, over hele det østlige og nordlige Norge.

• Skorstein - Åpent, murt ildsted; grue, peis.

• Skrekvern - Kvern til grovmaling av korn.

• Skreppekremmer - Handelsmann som gikk fra gård til gård med varene i ei skreppe. Kremmer.

• Skutilsvein - Norrønt skutilsveinn, av skutill, fat, opprinnelig fra latin. Begrepet viste i middelalderen egentelig til en tjener som vartet opp ved kongens bord, men etter hvert kom det til å betegne en egen del av hirden, nest etter lendmenn i rang.

• Skyku - Se under ordet løe.

• Skyld - Se under landskyld og matrikkelskyld.

• Skylddeling - Ble første gang regulert ved forordning av 18.desember 1764. Når en matrikkelgard ble delt tidligere var deling av skylda på to eller flere bruk en privatsak. Likevel var det først etter forordning av 8.desember 1813 at det ble vanlig med offentelig skylddeling av nye selvstendige bruk.
  

• Skyldsetting - Fastsetting av skyld på en gård for å gi grunnlag for betaling av landskyld og bygselavgifter. Fra 1600-tallet utgangspunkt for skatteutregning.

• Skyldmark - Innført 1886 som enhet for verdien av landeiendommer.

• Skyssferdspenger/skyssferd - Skatt i stedet for at bøndene skysset presten. De hadde lenge plikt til å skysse embetsmenn, adelige og andre mot betaling. Fra 1662 var fullgardssatsen 1 daler i året. Fra 1671 en del av leilendingsskatten.
  

• Skysstasjon - Gård hvor det ble holdt hester til skyss for de reisende.

• Skålpund - Se eget avsnitt om mynt, mål og vekt.

• Slottsloven - Opprinnelig betegnelse på de forpliktelser innehaveren av et slottslen måtte love å påta seg når han mottok lenet. Hovedbestemmelsen i slottsloven var hvem lensherren skulle lyde og til hvis hånd han skulle holde slottet. Dette spørsmålet var særlig aktuelt for tiden etter en konges død: Skulle slottene stilles til disposisjon for riksrådet eller kongens etterfølger? Inntil 1660 ble også slottsloven brukt om lensherrens befalingsmyndighet over slottslenet. Selve slottslenet kunne også kalles slottsloven. Det forekom også at de spesielle rettsreglene som gjaldt slottsbesetningen ble kalt slottslen. Etter 1660 ble slottsloven brukt om kommisjoner som ble oppnevnt til å bestyre stiftamtmannsembeder som var ledige eller hvor stiftamtmannen var midlertidig fraværende.

• Småfe - I bygdebøker fra østlandet brukt om sau og geiter.

• Sneis - Lin eller kornband som ble reist opp i grupper. Også brukt om korn på staur og straur med kornband.

• Sommerhus - Enkelt fjøs i tilknytning til beiter.

• Sorenskriver - Embetstilling opprettet i 1591. Jurist - Dommer.

• Spansken - Verdensomfattende influensaepidemi fra 1917 til 1920.

• Spesidaler - Se eget avsnitt under mynt, mål og vekt.

• Stadskaptein - Av tysk: Stadshauptmann. Leder for borgergården i en by.
   
  
• Stambok - Personlig bok der venner og andre skrev dikt og hilsninger.
  

• Stampe - Ei stampe, utstyr for stamping (tøving) av vadmel og annet hjemmevevd tøy.

• Stattholder - Øverste styringsmann i Norge 1572-1771, med avbrudd 1583-1588 og 1739-1750. Noen av dem hadde tittelen vice-stattholder. Et tilsvarende embete fantes i 1814- 1871, men ingen ble utnevnt etter 1856.
  

• Steint og reint - Betegner at en eiendom, gjerne et bruk eller underbruk er klart avgrenset med reint delesteiner og reiner (rein = stripe av upløyd jord).

• Stemmet - (Tøy) Stemet, stamet, tykt klede. Særlig produsert i Tyskland og Nederland.

• Sterbbogard/stervbogard -  Er dødsbogard.

• Stift - 2 forskjellige betydninger.
  

• Stiftamtskriver - 1670-1862 regnskapsfører ved stiftamtstua i hvert stiftamt (Fra 1713 bare i Oslo, Bergen og Trondheim) dit futer, tollere og andre sendte regnskapene til revisjon. Stiftamtstuen i Christiania ble siden Zahlkammeret, overordnet de to andre.
  

• Stiftsdireksjon - Stiftamtmann og bisp. Før 1800 kalt “kirkens forsvar“. Har fra 1672 hatt tilsynet med kirker, kirkegårder, prestegårder og benefisert gods i stiftet og lenge med skole og fattigstell. Fastsatte til 1815 kapitaltakster for korn og andre matvarer.
   
  
• Stiftsskriver - Fra 1574 og frem til kirkesalget i 1720-årene hadde tre stiftsskrivere tilsynet med kirkegods og inntekter i hver sin del av landet. Fra 1643 skulle de føre en kirkestol/regnskapsbok for hver kirke, med overblikk over eiendommer, innventar, inntekter og utgifter. Kirkevergene i hvert sogn hadde tilsvarende kirkestoler.
   
  
• Stolestade/stolested - Privat sete eller fast plass i kirkestol, som mange i byene betalte for.
  

• Stolpebu - Stabbur.

• Strie - Billig og enkeltvevd stoff/tøy.

• Studsglass - Drikkeglass uten fot eller med svært lav fot.

• Støpul - Et frittstående klokketårn ved en kirke. Støpuler var vanlige ved norske kirker i middelalderen og også ved mange moderne kirker har man brukt en slik konstruksjon framfor å bygge et kirketårn til klokkene. Konstruksjonen kunne være åpen eller dekket.
  

• Størhus/Seterhus - Gammelt ord for ildhus eller bryggerhus.

• Suksederende sogneprest - Etterfølgende sogneprest. Mange prester på 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet fikk brev (suksesjonsbrev) på å overta sognekallet etter en viss tid eller når innehaveren døde eller ønsket å gå av.
  

• Supplikk - Bønneskrift eller klageskrift, normalt sendt til kongen.

• Svartedauen - Pestepidemi som herjet Asia og Europa, og kom til Norge i 1349–1350. I Bergen havn i 1349 kom det inn skip hvorav ett hadde pest om bord. Skipet la til kai en sen sommerdag og mannskapet begynte å losse varene. Snart ble de syke og falt om. Pesten spredte seg raskt. Rottene om bord på skipet hadde lopper og det var disse som bar smitten. Loppene hoppet over på mennesker og bet dem. Slik ble de smittet, og etter bare noen timer kunne de allerede være døde. Pesten startet i Kina i 1343.

• Svarvekjørel - Dreiet kjørel.

• Svarver/dreier - Håndverker som dreier forskjellige gjenstander.
  

• Så - Stort trekar med to hanker.

• Såld - Kornmål.

• Takke - Bakstehelle, plate av jern eller stein til å steke på.

• Teppe - Jordstykke, jordflate.

• Tiende - Avgift til kirken på 1/10 av årsavlinga ble vanlig i Norge først på 1100-tallet. På østlandet var det i hovedsak korntiende. Den ble delt i fire: en del til biskopen, en del til presten, en del til soknekirken og en til de fattige.

• Tine - Ei tine, rund eller oval treeske med bærehåndtak i lokket. Primært til oppbevaring/frakting av matvarer.

• Trell - En trell er en slave. I begynnelsen av middelalderen var det vanlig å holde slaver og det var ikke bare forbeholdt de rike. Trellene måtte lyde herren sin og arbeide på jorda hans eller på annet vis tjene ham. De fikk gjerne et lite stykke jord som de kunne dyrke opp til eget bruk. Et slikt jordstykke ble kalt ”orke”. Synonymt med dagens ord ”orke” og dets betydning. Ungene til en trell ble født til trelldom. Det tok mange generasjoner før de kunne bli fri fra den.
  

• Tredjetake/tredjeårstake - Levning fra høymiddelalderen da den vanlige leietiden for jord var tre år.
  

• Tributt - (Fra latin: tributum = bidrag, offentelig skatt) En ytelse som man er skyldig noen. Uttrykket benyttes om for eksempel løsepenger eller den regelbundne avgift som en vasall må yte til en sentralmakt.

• Trolovelse - Etter gammel sedvane bindende avtale før giftermålet.

• Tunge - Kornvarer (Mest mel og malt, men også korn) etter vekt. (Skippund, lispund)

• Tørrgranvål - Område der tørre graner er felt for å lage bråte.

• Vadmel - Grovt og sterkt, gjerne stampet, ullstoff.

• Vaisenhus - Tysk waisenhaus av waise, foreldreløst barn, hjem for slike barn, spesielt for gutter.
   
  
• Vakant - ledig (Egentlig: tom) som stilling. Vakanse: når stillingen blir ledig.
  

• Vallak - Kastrert hest, se også jelk.

• Vartpenger - Av tysk wartegeld, ventepenger, ventelønn når stillingen blir inndratt eller en blir oppsagt uten egen skyld og er for ung til å få pensjon. For høyst 2-3 år om gangen.
  

• Vasall - Betegnelse på en person som har fått et geografisk område å administrere på vegne av makthaverne på et høyere nivå og danner bakgrunn for adelsstrukturen. Gjenytelsen for å motta et slikt len var krigstjeneste og skatter eller tributt.

• Verken - Hjemmevevd tøy med bomull renning og ull islett.

• Visepastor - Prest som fungerer for en annen.
  

• Zahlkassen - Den norske zahlkassen ble opprettet i 1714 og forvaltet inntektene fra stiftene Akershus og Christiandsand. I 1864 ble Bergen og Trondhjem også lagt under samme ordning. Zahlkassen gjorde Norge til en egen regnskapsmessig enhet i forhold til kongen i København.

• Ødeplass/ødegård - Gård som ble liggende øde etter svartedauen.

• Åbot - Gammelnorsk abud, bosted, bygselvilkår: Egentlig istandsetting av eiendom, men også skadebot eller kostnadsdekking for manglende vedlikehold, åbotsfall. Åbotstakst ble holdt ved embetsmannsskifte eller leilendingsskifte.

• Åpne brev - “Norske aabne breve“ (NÅ): brev til alle (ålmenta) motsatt missiv (“lukkede breve“) til en eller få. Kongelige forordninger i eneveldstiden ble publisert som åpne brev. De gikk gjennom Danske kanselli. Tilsvarende kopibøker ble benevnt som “registre“.
  

• Årmennene - Var som regel mer lavættede, ofte frigitte treller eller trellesønner, og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etter hvert ble årmennene også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen.

• Åsetesrett - Ga livsarving rett til å overta jordeiendom udelt. Den gjelder bare livsarvinger og kan bare gjøres gjeldende ved arveskifte, men gjelder både odelsjord og annen jord.

• Åttendedelsgård/rydningsplass - Fra 1600-tallet et skatteteknisk uttrykk for gård som betalte 1/8 av full skatt.