Skrevet av : Bjørn Løkken, Trondheim.

Kilde: Einar Hovdhaugen, Ringsaker historielag.  







Middelalderen.

Enkelte historikere har hevdet at det har vært husmenn like lenge som det har vært bønder i Norge. Dette er heller tvilsomt da man har vanskeligheter med å fastslå at det har eksistert et system tilsvarende det vi i dag forbinder med husmannssystemet. I et diplom fra 1364 har man brukt ordet husmann i en forbindelse hvor betydningen var: En som bor i huset til en annen.

Et annet diplom fra 1452 viser bruk av ordene husmannsplass og ”husmanndz rudsto”. Betydningen peker mer i retning av selvstendige rydningsmenn enn på husmenn slik vi kjenner det fra senere tid.

Selvsagt hadde både sagatiden og middelalderen sin underklasse. Trelleholdet er velkjent i de gamle landskapslovene og man hører om både hustreller og arbeidstreller, minst om de siste. Likevel blir det et åpent spørsmål om trelleholdet hadde stort omfang, særlig i innlandsbygdene. Dersom det i noen grad har vært drevet ”avl” av treller vet man ingenting om og tallet på hærtatte treller må ha variert sterkt. Med kristendommen gikk trelleholdet i oppløsning, men det tok generasjoner for trellen å oppnå full rettsstilling som fri mann.

En del av den ryddingen som foregikk i middelalderen, har et visst preg av sosial underklasse. Slike rydningsmenn ble ofte kalt stokklendinger. Gårder fra den store rydningsepoken i middelalderen, med navn som ender på "eie", "set", "ru" og "land" hadde vel ofte en lavere sosial rang enn de eldre gårdene. Mange av gårdene kan ha vært ryddet av underklasse folk, men man ser tydelig hvordan flere av disse gårdene raskt fikk høy sosial status. I gammel tid var det bruk for ledig arbeidskraft på gårdene, særlig i onnetidene. Både Gulating og Frostatingslovn hadde føringer for slik tjenerbehov. Det var folk som solgte sin arbeidskraft, men ellers var frie mennesker. I det gammelnorske språket blir de kalt: vinnumenn, orkumenn og leigumenn. Lausfolk, kotkarlar hører en også om. Det må vel være folk som har bodd i et kott eller ei lita hytte, men at de hadde karakter av husmenn i vår tolkning av ordet, er det ingenting som tyder på.

Folkemengden må ha økt mye i middelalderen og frem til svartedauen. Mye av denne folketilveksten virker å ha blitt ”absorbert” gjennom den store ryddingen av nye jordbruk i kongens allmenninger og ved oppdeling av eldre gårder. Mye tyder på at det kan ha vært mangel på arbeidskraft i jordbruket, særlig i sommerhalvåret, både før og kanskje mest etter svartedauen. Allerede i Håkon Håkonsens tid ble det fastsatt at ingen måtte drive handel som ikke eide en viss formue (15 forngilde mark). Formålet var å avhjelpe mangel på arbeidskraft og bruksmenn i jordbruket. For Opplendene hadde man rettsbøter fra 1291 og 1301 som påbød alle arbeidsføre folk å ta seg tjeneste. Fra tiden etter svartedauen hadde man flere rettsbøter og i 1364 klaget riksrådet over at bønder som drev både åker og eng ikke fikk arbeidsfolk.


Svartedauen som utjevnende sosial faktor.

Svartedauen var den største katastrofe som har rammet vårt folk i historisk tid. Skal man tro på de Islandske kilder, var det kun 1/3 av folket i Norge som overlevde den store mannedauen. Det faktiske folketapet er umulig å fastslå, men hele grender og bygder ble lagt øde. En mengde gårder ble liggende brakk i lange tider og mange ble aldri bebodd igjen. Det var først utpå 1500-tallet mange av gårdene ble bebodd igjen. Da svartedauen herjet i 1349, var over 2/3 av norske bønder leilendinger.

Den gamle odelsbonden var blitt mer og mer sjelden i bygdesamfunnet. Det store flertallet av bøndene bygslet gårdene sine av de store jordherrene og den største jordeieren var kirken. Det lå enorme jordeiendommer til erkebispesetet i Nidaros, til bispeseter, til klostre, og det lå jord til alle sognekirker og prestebol. Kongen var også en stor jordeier og på enkelte lensmennsætters hender var det samlet mye jordegods.

Folketapet under svartedauen førte til at det var stor mangel på leilendinger og det var ikke lenger folk til å drive mange av gårdene. De som overlevde katastrofen kunne velge og vrake. De forskjellige jorddrotter konkurerte om leilendingene. De mente det var bedre å få en leilending, selv om han betalte lite eller ingenting i bygsel en periode, enn at gården gikk tilbake i naturtilstand og ble villmark. Alle fordeler var den første tiden etter svartedauen på leilendingen sin side. Om det hadde eksistert et husmannsvesen før svartedauen, noe ingenting tyder på, måtte det ialle fall ha fått knekken da. I etterkant var det bruk for alle brukbare folk som leilendinger. Svartedauen kom til å virke som en sosial utjevning i bondesamfunnet. Resultatet ble at mange som før satt på dårlige gårder og utkantgårder, prøvde å bygsle bedre og mer sentrale gårder. I lang tid etter svartedauen var ikke befolkningen stor nok til at alle gårdene kunne bli befolket igjen. Det gikk trolig 200–250 år før folketallet tok seg opp igjen og virkningene etter svartedauen var overvunnet.


Utviklinga av husmannsvesenet.

Den første husmann i vår forstand kan kanskje spores tilbake til siste halvdelen av 1500-tallet, men man har lite dokumentasjon.

Mangel på leilendinger i tiden etter svartedauen gjorde sitt til at mange gårder aldri ble befolket igjen. Der hvor slike gårder lå inntil en befolket gård, ble de ofte slått sammen. Ødegårder som lå mer avsides til ble ofte tatt som ”engeland” under andre gårder. Med tiden søkte man etter en fast kar til disse ”engelandene” for å holde tilsyn med jordvegen og hjelp til innhøstingsarbeidet. Han fikk gjerne da en liten stue med en jordflekk til.

De eldste spor av husmenn er mest trolig fra bygder på østlandet. Forøvrig er det mye som tyder på at enkelte prestegårder og adelige setegårder var blant de første som fikk husmenn.

I Christian IV’s norske lov fra 1604 heter det at husmenn:

”maa ikke sidde i Gaarder med Bøndene, men de som formuendes ere, at de kunde besidde Gaarde, skulle skikkes til Ødegaarde at besidde, og nyde derpaa billig Frelse”

Av dette ser man at husmennene ikke har vært helt ukjente på dette tidspunkt, men at kongen helst ikke ville ha husmenn. Statsmaktene ville helst ha alle jordbruk som selvstendige skattebol, men her kom de i konflikt med bøndene som satte seg kraftig imot. Etter gammel lov kunne folk på nærmere fastsatte vilkår rydde seg gårder i kongens allmenning, som selvstendige skattebol de bygslet av kronen. Bøndene så med stor uvilje på denne ordningen og mange steder fikk man en lang og ond strid mellom rydningsmenn og bønder. I enkelte bygder gikk denne striden så langt at bøndene rev ned og brente opp husene som rydningsmennene hadde bygd. Ofte var det vanskelig å avgjøre hva som var kongens almenning og hva som var bøndenes ”heimraster” og allmenning. Begge parter prøvde å gjøre grensene så vidstrakte som råd var. Den gamle gården med ”lut og lunnende” var et vidt begrep.

”Heimrasta”, var utmark i en viss omkrets rundt en gård og sammen med gamle retter i skog og fjell, setrer og utslåtter tilhørte disse hver enkelt gård. Mye av næringsgrunnlaget for gårdene ble hentet i utmark, men Staten ville gjerne også ha skatt fra bygselsbruk. Bøndene motsatte seg, som regel med nebb og klør, rydding i den utmark der de hadde sine rettigheter og interesser. I disse triste og tragiske stridighetene var det oftest argumentene til bøndene som vant fram. Riktig nok var det ikke få rydningsplasser som i den første tiden oppnådde å bli skyldsatte og således fikk en selvstendig status.

At husmannsvesenet er uten gammelt rotfeste tyder også den skattepolitiske striden mellom bøndene og staten på. Staten gikk inn for at bøndene skulle betale skatt av husmansplassene. Statsmaktene så på ryddingen som en verdiøkning av gårdene. Bøndene hevdet konsekvent at husmannsplassen var en del av gården. Også her seiret argumentene til bøndene. Om en gård fikk aldri så mange husmannsplasser, førte ikke dette til økning av skylda på gården.
I 1723 var det ca. 12000 husmenn her til lands og i 1801 økte det til nærmere 39400. Registreringer fra 1865 forteller om rundt 65000 husmenn med jord og i de fleste bygder var husmennene absolutt den største folkegruppen. Flest husmenn var det i Oppland, men Hedmark fylke var på en solid andre plass. Etter 1860, da utvandringen til USA for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, gikk tallet på husmenn sterkt tilbake. I 1928 fantes det ca. 6000 husmenn i Norge og ved siden av husmenn med jord, fikk en også husmenn uten jord.

På Vestlandet og i Nord Norge ble de ofte benevnt som strandsittere og der var fiske den viktigste leveveien. På Østlandet var det folk som kun levde i en minimal stue som prøve å skaffe seg dagarbeid for midler til mat og klær. Som oftest levde de i stor armod og fattigdom. Bonden eide i de fleste tilfellene både jord, tomt og stuen husmannen og hans familie bodde. De jordløse husmennen, som det etter hvert ble mange av, representerte et enda lavere sosialt sjikt. På datidens sosiale rangstige var de så langt nede som det gikk an å komme. Det var sannsynligvis bare tatere og omstrifere som var lavere på rangstigen. Sterkest kom dette til uttrykk utover på 1800-tallet. I Hedmark ble det nok sett på som en stor ulykke om odelsgutten forelsket seg i en vakker husmannsjente og foreldrene gjorde ofte sitt til at slike forbindelser ble brutt. Det var nok en del husmannssønner som ”fikk” en Amerikabilett med støtte fra gårdbrukeren når odelsjenta gikk mer etter kar enn gård.

Ikke alle unge hørte på foreldrene sine den gang heller. Fra Solør kjennes følgende historie da odelsgutten ble nektet å gifte seg med husmannsjenta:

”Du ska ha a Marte” sa foreldrene.
”Je vil heller sitta på en stein i elva og eta tørt brød med den je er glad ti, enn å sitta ved duke bord og eta rømmegraut med den je itte vil ha” svarte gutten.

Men foreldrene holdt på sitt og gutten reiste fra bygda, så gården ble solgt utenom slekten til slutt.
 

Hva navnene på husmannsplassene sto for.

Mange mindre gårder og småbruk i Ringsaker og Hedmark er opprinnelige husmannsplasser. Til og med flere større og svært attraktive eiendommer har sitt utspring i en eller flere slike plasser. Ved sammenslåing, nydyrking, handel og vandel har eiendommene vokst frem til det de er i dag. Navnet på gårdene eller brukene forteller ofte om alder, beliggenhet, bonitet, standard og mengde på utsæden og opprinnelig størrelse. Vanlige navn på husmannsplassene i Hedmark var: Bakken, Lia, Haugen, Moem, Myra, Åsen, Hagan, Tajet, Lykkja osv. Når det gjelder f.eks. navnet Lykkja, er dette opphavet til etternavnet Løkken, etter den lille husmannsplassen Lykkja på Ringsaker.

Det store flertall av navnene på husmannsplassene vitner om nær sammenheng med den gamle gården. Ofte forteller de hvilke plasser som er ryddet i hjemmemarkene til gården og hvilke plasser som er ryddet i utmarken. Navn som Hagen, Lykkja, Jordet, Enget, Teigen, Træet, Trøa og Tåje vitner om at plassene er rydda på delvis eldre odlet jord og har fått sitt navn som en del av den gamle gården før de ble husmannsplasser.

Navn som Svea, Bråten, Brenna og Brånå går tilbake til ryddingsmåten av plassen. En annen navnegruppe er alle de som er knyttet til ordet stue eller stugu. F.eks. Skredderstua, Kvernstua, Sagstua, Smedstua, Skomakerstua osv. Dette forteller ofte om at husmannen hadde attåtnæring som håndverker og lignende. Navn som Kikut, Soput, Gakkinn, Tørtop, Pina og Sveltihjel forteller vel heller ikke om en altfor stor velstand. Om man skal nevne flere som ironisk vitner om sosial nedvurdering, kan man ta fram: Reiret, Hytta, Pinstugu, Slampelia, Hareholet, Kornfritt, Allergodt og Allermathaugen. Et fåtall hadde rosende navn som: Gullmoen og Stashaugen. Endelig har man oppkallingsnavn med bibelsk opphav eller annen utenlandsk bakgrunn. Av disse er det særlig mange i Ringsaker, som f.eks: Jeriko, Jerusalem, Nyork, Altona, Hamborg, Lybekk og Prøysen.

I tillegg ble mange av husmannsplassene benevnt med navnet på hovedgården de lå under først, og deretter ”eie” endingen til slutt. Dette var i hovedsak veldig små plasser og gjerne en av mange slike under en hovedgård. Det kunne være både 5–6 eller flere slike, hvis hovedgården var riktig stor og staselig. Disse plassene var heller ikke skyldsatt og hadde ikke eget gårds- og bruksnummer. Da den siste generasjon husmenn forlot Ringsaker i 1880-årene var plassnavnet, som ga dem et snev av identitet, visket ut.

Av skoleprotokollene kan man se hvordan de ble ”innrullert” med et sen-navn og eie-bak navnet på gården de hørte hjemme under. De som emigrerte til Amerika, gjorde som regel ”rent bord” ved å kaste alle vedheng som føltes nedverdigende. Allerede før avgang i gamle Christiania begynte de å ”Amerikanisere” seg. Da de steg i land enten ved Castle Garden eller Ellis Island i Amerika var navnene deres fra ”gamlelandet” i mange tilfelle endret. Dette kommer klart fram gjennom mange av fortellingene om våre familiemedlemmer som emigrerte til USA.


Husmannsvilkårene på østlandet.

Husmannsvesenet på østlandet bar preg av at jordbruket hadde bruk for mye fast arbeidskraft, særlig i onnene og sommerhalvåret, men også hele året igjennom. Arbeidsplikten til husmannen ble et fundament for selve driftsformen i jordbruket.

Da Ivar Aasen på sine reiser omkring i landet kom til Hedmark, skrev han: ”Gardene ere store og prægtigt bebyggede; dog maa man skjeldne mellem to slags Boliger; Bondegaardene der see du som Herregaarde paa andre Steder, - og Pladsene, der see du omtrent som Bondegaarde i det Vestenfjeldske”

Slik oppfattet en vestlending forholdene den gang. De små plassene med kun en ku eller i beste fall to, eller bare noen geiter var i stort flertall.

Om avgiften på plassen var rimelig eller urimelig er det vanskelig å vurdere. Til plassen lå det nødvendig hus, åker og eng, og visse rettigheter i skog og mark. Mangel på vedlikehold gjorde at husene kunne være av svært forskjellig kvalitet. Avgiften var ofte fastsatt i penger, men ble nok for det mest betalt med arbeid på gården. Den varierte med størrelsen på plassen og for nyryddede plasser var avgiften mindre den første tiden. Årlige festeavgifter i østlandsområdet på 1800-tallet varierte ofte fra 5 til 10 speciedaler med variasjoner helt ned til 2 og opp til 15 speciedaler. I husmannskontraktene het det gjerne: ”Pliktig til at møde paa gaarden naar han tilsiges”. Enkelte ganger het det: ”Enten selv eller ved forsvarlig karl”.

Stort sett var husmannen fri til å stille en annen kar i sitt sted. På husmannsplassen hvor en voksen sønn gikk hjemme, kunne han av og til gå husmann for faren. En husmann som var håndverker og tjente bedre på det, eller hadde så stor plass at han hadde råd til det, kunne nok også leie inn en kar i sitt sted. Som regel var han nødt til å møte opp selv og ikke så sjelden gikk arbeidsplikten videre enn til husmannen. ”Husmanden og hans børn ere pligtige til at fremmøde paa gaarden naar de tilsiges”. Likeledes var det ofte arbeidsplikt også på husmannskonen ”Naar konen ikke hindres av forfald hjemme skal hun ogsaa være pligtig til at møde paa gaarden efter tilsigelse”. I enkelte av husmannskontraktene ser det ut til at kona til visse tider kan møte i stedet for mannen ”Naar 3 uger av slaatten er gaat kan han la et kvindfolk møde i sit sted”. Arbeidsplikt på kone og barn har neppe vært utnyttet på utilbørlig måte. For konene var det gjerne arbeid som flatbrødbaking, hjelp i slakting, husvask og kanskje rydding av jordene på våren. For barna var det mye gjeting vår og høst. Ofte var det hardt nok, men barnearbeid var vanlig. Barna på gården deltok også. Husmannskonene og barna var ofte med i skuronn og potetonn på gårdene. Arbeidsprestasjonene ble betalt likt enten en var mann eller kvinne, barn eller voksen, da betalingen gjerne var knyttet opp til arealet. Betalingen var god, så det var en fin anledning til å tjene seg en kjærkommen ekstraskilling og alle hadde fri kost på gården under disse onnene.

Husmannslønna var stabil gjennom lang tid. Det mest vanlige var 8 skilling dagen i sommerhalvåret og 4 skilling dagen om vinteren. Mange husmenn var dyktige håndverkere, tømmermenn, murere, treskjærere osv. Flere hadde kontrakter hvor gården skulle kunne benytte denne kunnskapen:

”Den færdighed han maatte have i udførelsen av noget slags arbeide skal han ikke unddrage gaardens tjeneste”.

En husmann med jord var sikret arbeid det meste av året, foruten det næringsgrunnlaget plassen ga. For bonden ga husmansvesenet trygg, fast og billig arbeidshjelp, som kunne innrette seg etter forholdene på gården til de ulike årstidene. På gården fikk husmannen tak på såkorn om han ikke hadde dette selv. Var han ”matlaus” var det som regel mulig å få tak på mel eller andre matvarer på gården. Dersom husmannen trengte hestehjelp, fikk han det på gården også. Riktignok måtte han arbeide det inn igjen på en lav husmannslønn, men mange ganger regnet man ikke så nøye på slik hjelp.


Livet på plassen

Selv om husmannen på østlandet i stor grad arbeidet på gården, var han også jordbruker for sin egen del. Han hadde ofte noen få husdyr av ymse slag og åker og eng til disposisjon. Han måtte gjøre våronn, slåttonn og skuronn hjemme på plassen. Han drev med forsanking, løvhogst og annet, og han måtte treske og male sitt eget korn. Vinterved måtte også sankes og bringes hjem.

Så snart husmannsbarna var voksne var det helt normalt at de tok tjeneste på en annen gård i bygda eller en nabobygd. Arbeidsdagen var lang og lønna var minimal. Betalingen var delvis i kontanter, og delvis i naturalia. Begrepet å tjene for ”fulle klede” var godt kjent på østlandet.

De fleste husmenn giftet seg unge. Skulle de makte å føre frem en ungeflokk var det nødvendig at de fikk unger i sin beste og mest arbeidskraftige alder.

Det var ikke lett for småkårsfolk å bli gammel før tiden. For den jordløse husmannen på østlandet og den store gruppen av ”inderster” på 1800-tallet var det oftest bare nådens brød av bygda å stole på. Som en siste attest til dem som forlot denne livets armod, var heller ikke prestene nådige med innføringen av deres siste sosiale status her i livet i kirkebøkene. Der kryr det av betegnelser ved avdøde som: fattiglem, legdslem, åndsvak, sinnsyk osv.


Vår ærekjære husmann fra Hedmark
(På noe Hedmarks dialekt)

”For Pladsen skal han slide”

Ingen kunne få ljåen til å bite slik som gamle husmenn. De kunne både slipe, bryne og slå, så vegkanter, reinsbakker, gardstun og frukthager presenterte seg på det beste, om husbonden skulle ha lag midtsammars. I trøskinga seinhøstes og om vinteren var de uunværlige. De visste bedre enn gubben sjøl og husbondskaren hvor agner og framtidig sørpmat hadde sin faste plass, og hvor halm en kunne legge oppå høyet i ”våronngolvet”. De bar også grønet opp på stabburet og behøvde ikke noen beskjed om ”å før binge” sågrønet skulle i, eller å hen høstrugen skulle lagres.

Grenseskillet mellom gårdene kjente husmannen bedre enn eierne sjøl. De var trufaste slitere, som var ett med gården, husene og dyrene der. Få la merke til dem så lenge de gikk der, mange oppdaget først hva de hadde gjort og vært når de ble borte. De var bonde og bygdefolkets nedre sjikt med en nedarvet nøysomhet. Få kunne drøye foret gjennom en lang vinter slik som ei fattig husmannskjerring, enten hun stelte borte eller heime. Tomme låvegolv og sein vår kunne være katastrofe både inne og ute på husmannsplassen. Vårknipa førte til for skrinn foring, og kua fikk ”husmannssjuke” etter kalving. Det ble denne sjukdommen hetende, men dette er egentelig et misvisende navn og er nå mer avløst med diagnosen ketose.

Hest hadde de sjelden på husmannsplassen, derimot en ku, 3–4 sauer, en gris og noen høner. Våronna heime på plassen tok over en måned, da det måtte skje på lørdag ettermiddag og søndag gjennom 4–5 uker. Da hadde annet folk fri, og våronngamper vart ledige. Så fort de tørreste og tidligste små jordstykkene ble bare, begynte møkkjøringa, litt pløying og steinkjøring. To solide, svartglinsende våronngamper kunne beundre i gårdstunet, mens de fikk førsteklasses for av husmannskjerringa når ”gubben” var inne og åt dugurd. Husmannsungene og barn fra nabostuene var også gjerne møtt opp for å se på stasen. Mye av lørdagskvelden, ja, natta med, gikk med på å kjøre ut gjødsla. En voksen sønn som ”tente” i nabobygda, var kanskje kommet heim, så de kunne kjøre møkk med to stuttkjerrer. Grytidlig søndag morgen var første møkrekka spredd. Kjerringa og halvvoksne unger deltok også i møkkspredninga, som oftest var unnagjort til messetid. Så ble det pløyd hele dagen. Alt som det rakk naturgjødsel på, måtte snus først. Var det særlig godt og varmt tørrvær, ble noe sloddet også før husmannen i kveldingen ruslet sliten tilbake og ”åt garda” med gampon og takket for lånet og roste Svarten og Stjerna, samtidig som han forsiktig ordet frampå om å få låne en eller helst to hester også neste lørdagsefta.

Helga deretter ble det harvet og sloddet på nytt på beste stykket, og der sådde en kålrot eller turnips. Det hastet mest med rotfruktene, der en måtte vente seg jordloppeangrep og i verste fall så opp att. Dernest ble byggstykket våronngjort og sådd. Kanskje et lite havrestykke også ble sådd den dagen. Så måtte en pløye resten og klargjøre potetåkeren, som skulle ligge og godgjøre seg til neste helg. Tredje helga ble så potetene satt. Møysommelig handsortert og fri for råte, sopp og mugg ble de kjørt i striesekker eller halve jerntønner i stuttkjerre ut på jordet. I ei låg, vid kasse og to små pappasker lå grodde ”tilimoninger” disse bar kjerringa sjøl og dattera ut. Ble det att noe av dagen når potetene var satt, gikk de løs på ”nybrøttet” eller engstykket. Det første var bare stein, det siste mest illeluktende blautmyr og vatn. Her ble det meste gjort med handmakt gjennom flere lange kvelder, og 14 dager – 3 uker seinere, det var blitt juni nå, ble stykkene attsådd med grønfor som dekkvekst.

Var en så uheldig å få sein vår eller mye regn akkurat disse helgene, måtte en være glad om grønforet kom i jorda føre jonsok. I mellomtida hadde en da hatt kålrottynning og potetarding og ikke å forglømme atskillig gjerding. Litt etter sankthans begynte ljåslåtten, og siden gikk det jevnt i ett like til snøen kom. Det husmannen ikke rakk i helger og om kveldene, ble overlatt til kjerring og unger. Men disse var også borte ”på fortenest” sammarstid. Kålrottynning og potetrensking var barne og kvinnfolkarbeid. Siden gjorde de nytte for seg både i slåttonna, skuronna og potetonna. I tillegg skulle de rekke å ta lauv heime eller på tilvist område i skogen, plukke villbring og markjordbær til eget bruk og for salg, for siden å sanke inn store mengder skogsbær som blåbær, molte og tyttebær. Beite var det lite av, så grøftekantene langs kommunevegen, allmannvegen eller ”prestvegen” var ”områder” der husmannskjerringer eller unger gjette a ”Dagros”, samtidig som de fikk seg en prat med naboen og ”kontrollerte” grismatkokinga.


Husene på plassen

Der bonden eide husene på plassen var gjerne husmannen pålagt vedlikeholdet mot å få tilvist virke til reprasjoner av skogen på gården, men ofte ble vedlikeholdet dårlig. Husmannen kunne ha dårlig med tid eller ble sløv og likeglad. Bonden kunne også vise stor likegyldighet. Husene kunne bli stående langt utover det som var en rimelig levetid for dem, uten å bli fornyet eller holdt i orden. Ofte var takene utette og man måtte fange opp vannet i både kopper og kar. Vinduene var ofte dårlige og mange kunne ikke engang åpnes. Gulvene var gjerne ikke noe bedre med åpne skott fylt med jord og veggene var glisne med sprekker både her og der. Det har også eksistert husmannsstuer med kun jordgulv. For at vinterkulden ikke skulle komme for sterkt inn, ble lagt opp en såkalt ”moldbenk”. Dette var en simpel mur utenfor selve grunnmuren fylt med jord og torv. Ble veggene for glisne, puttet man filler og mose i sprekkene. Da papir og aviser ble tilgjengelig har man sett flere eksempler, fra bl.a. Hedmark, på hvordan de brukte papiret for å holde kulden ute. Ble en vindusrute knust kunne det gå ukesvis før denne ble skiftet ut.

Naturligvis beskriver dette kun de var dårligst stilt, men på 1800- og delvis 1900-tallet fantes det en del bostedsslum blant husmannsklassen. Kvaliteten på husene var preget av store variasjoner. Stue, fjøs, låve, og et lite stabbur eller en bod var de vanlige husene på en husmannsplass, men mange var vesentlig enklere. Enkelte steder her til lands finnes det eksempler på at stue, fjøs og forhus har vært bygd i ett. Stuer i to etasjer var svært sjeldent. Stuene stort sett over hele østlandet er benevnt ”Den akerhuiske stueform”. Det var en tømret stue i høyde med inngangsdøren på langveggen inn i stua og med to eller tre små vinduer. Svært ofte gikk utgangsdøra rett ut i det fri, mens andre ganger kunne det være en liten svalgang foran inngangsdøra.


Innbo og løsøre på plassen.

Innbo og løsøre på husmannsplassen var svært enkelt sammenlignet etter vår tids standard, men direkte fattigslig var det ikke. En skal huske på at bortsett fra de store staselige gårdene var innboet enkelt også på vanlige gårder. Innbo og løsøre var som regel laget av husmannen selv, delvis var det ting han hadde overtatt eller fått som arv. I grunnen var det liten forskjell mellom innboet på en mindre bondegård og på en bedre stilt husmannsplass.

Innen husmannsklassen kunne det også være stor forskjeller. På noen husmannsplasser fantes både kommoder, staskiste, framskap, kråskap og hengeskap. Andre steder kunne man finne bord i form av kun en veggfast plate de kunne slå opp på veggen når den ikke var i bruk. På de dårligste stedene fungerte vinduskarmene som bord inntil de fikk laget seg noe bedre. Mange eide ikke engang stoler, bare enkle benker og krakker. Andre hadde ikke noe skap, bare en innfelt hylle til å sette mat og kopper i.

Èn ting hadde husmennen som regel flust av, og det var unger. Dette krevde mye sengeplass og kreativiteten var stor. Enkelte av sengene kunne være veggfaste, mens andre var såkalte uttrekkssenger hvor det bare var å dra dem ut slik at de ble bredere. Det lå som regel både 2 og 3 voksne i samme seng. Foreldrene hadde alltid minstebarnet i sin seng.

Et innventar som de fleste husmenn manglet i stuen var klokke. Noen klarte nok å skaffe seg en gammel stueklokke, men de var i fåtall. Det var først på 1900-tallet de fleste av husmennene ble eiere av en klokke. På de av storgårdene hvor det var vanlig med stabbursklokke som ringte inn måltidene kunne en innrette seg etter klokkeklangen fra disse om plassen lå slik til. For å ha en viss kontroll på hvordan dagen skred fram, hadde man ”solriper” i vinduskarmen. Skyggen fra midtposten i vinduet fortalte hvor mye klokken var.

Matkoppene, skjeene, fat, små og stor trau var selvlagd av tre eller horn. Hver mann var gjerne sin egen skjemaker. Bordkniver etter vår standard var det lite eller ingenting av, men tollkniven var for mange selve kniven. Det var ikke sjeldent at husfaren måtte skjære opp maten til de andre. Stentøy og glass var det lite av, kanskje med unntak av noen kaffekopper etter at kaffedrikken kom i bruk.

En ”skjerding” i peisen, noen gryter og senere en kaffekjele var de viktigste kokeredskapene. På gårdene var det vanlig med vaffeljern, avlettejern, gorojern og andre jern de stekte finkaker i på peisvarmen. Slike fantes på enkelte husmannsplasser, men vanlig var det ikke. Det fantes også kaffebrennere som de benyttet i peisvarmen, men en stor del av husmennene brukte nok heller en gryte til de få kaffebønnene de fikk tak i. Kaffekvern greide de seg lenge uten. Dette ble gjort med kaffeknusere man hadde lagd av tre. En slags liten kjevle man rullet over kaffebønnene i en form.

De stedene hvor samme slekt hadde vært i flere generasjoner ble utstyret gjerne rikere. Fra forskjellige skiftedokument kan man ofte danne seg et bilde av det innbo, løsøre og redskaper menneskene hadde og som de etterlot seg. 


Hygiene , miljø og trivsel

Meldinger fra distriktslegene fra siste halvdel av 1800-tallet viser hvor dårlige boforholdene for en del av husmannsklassen var. Mange mennesker levde sammen i små rom og trekkfulle hus. Man kan undres på om det var en sammenheng mellom den store ”tæringstiden” som synes å falle sammen med at vedkomfyren blir tatt i bruk. Det er særlig på østlandet at distriktslegene i sine rapporter om helsetilstanden kommer inn på de usle og usunne boforholdene for de som var dårligst stilt. For de skrøpeligste boplassene var huslig renhold nærmest en umulig oppgave. Ødelagte gulv med åpne skott fylt med jord var ikke lett. Det var ikke overdreven vasking på gådene heller, men det var vanlig at gulv skulle skures og vaskes før hver helg. Folk satte sin ære i å ha det ryddig og pent rundt seg. Det samme var tilfelle på husmannsplassene og mange holdt en høy standard, men der fattigdommen var størst og boforholdene dårligst var oppgaven uoverkommelig.

Hos de som levde under slike forhold var det ofte flere ting som sviktet. Det fantes husmannsplasser hvor barna ikke hadde hverken klær eller sko så de kunne komme ut om vinteren. Andre kilder har fortalt om barn som ble hindret i å starte på skolen av mangel på klær. Om sommeren gikk de halvnakne og barfot. Det finnes historier om barn som ikke hadde sko før de nådde konfirmasjonsalder. Sengeklærne kunne bestå av gamle frakker og filler. På mange slike plasser var det ofte mangel på det daglige brød og naturligvis ble hele situasjonen en helsemessig påkjenning. Det fantes mange hjem der de sjelden opplevde å spise seg skikkelig mett.

I en del av disse hjemmene har små barn opplevd nød og armod fra sine første barneår. De opplevde fødselen og dødens mysterium på en høyst realistisk måte. Med egne øyne så de barn bli født i fattigsengen bortved veggen. De kunne jo ikke jages ved fødseler som skjedde vinterstid og om natten. De hadde sett små søsken eller en av foreldrene dø i den samme fattigsengen. Både hos bønder og husmenn døde en hel del barn i småbarnsalder og det var sjelden alle i en søskenflokk levde opp. De mange barnefødslene var en stor påkjenning for kvinnene som ofte var i fullt arbeid helt til fødselen meldte seg. Mange kvinner døde i barselseng. Som regel gikk fødselen bra, men etter noen dager meldte barselfeberen seg. På den tiden regnet man med at ca. 20% av kvinnene døde av barselfeber. Man kan nok gå ut i fra at det rammet hardest det lag av folket hvor hygienen var dårligst. Først et godt stykke ut på 1800-tallet, da påvirkningen fra leger og jordmødre gjorde seg gjeldende, fikk man bukt med barselfeberen.

Sanitæranlegg eksisterte ikke verken på gårder eller husmannsplasser. Moderne potter var ikke kjent så om natten hjalp folk seg med bøtter eller ”kakkar” av tre. Utedo var ukjent på de fleste husmannsplasser og i mange strøk av landet også på gårdene.

Et annet stort problem var lus og lopper. Lopper ble gjerne sett på som et uskyldig dyr, til tross for at den var ille til å bite og suge blod. Lus hadde dårligere rykte på seg. Å holde seg ren for lus og lopper var lenge nesten umulig. Selv i det høyere sosiale sjikt av folket hadde man vansker med dette. Det var på gårdene man først fikk bukt med lus. På en del av husmannsplassene, i senger der sengehalmen sjelden ble skiftet ut og der sengeklærne ofte var filler, viste det seg svært vanskelig å bli kvitt utøyet.

I mange gamle husmannsstuer var det vegglus og den var en fæl blodsuger. Den gamle måten å holde lus og lopper i sjakk på var å ”lyske” seg. Folk vrengte av seg klærne, skjorta og serken, og fanget lus og lopper som de klemte i hjel mellom neglene før de gikk og la seg for kvelden. Enkelte hadde til og med ei ”luseknekkerfjøl” som de brukte til dette formålet. Klær ble kokt, men f.eks. skinnfeller kunne ikke kokes. I stedet ble disse hengt på klessnora i streng kulde og banket med en myk ”påk” for å få utøyet vekk.


Utflytting og utvandring

Den raske folketilveksten fra 1820 til 1860 ville ha ført til en katastrofe i mange bygder uten den store utvandringen til Amerika.

I løpet av en periode på 50 år var folketallet enkelte steder fordoblet. Inderster, husmenn uten jord og husmenn på nye og dårlige plasser var i en håpløs livssituasjon. De som satt på en bra husmannsplass hadde til sammenligning en nokså trygg stilling i bygdesamfunnet, men de fleste husmenn hadde store barneflokker som det ikke var rom for.

En del ga seg ut på vandring, på leting etter mat, arbeidsplasser, jord og nye hjem. Denne vandringen var ofte planløs og tilfeldig. Noen dro inn til byene, andre til bergverk og gruvedrift, mens andre oppsøkte sagbrukene. I havet var det alltid mat og i Nord Norge og til dels i Trøndelag var det bedre plass og mer dyrkingsjord. Allerede på slutten av 1700-tallet kom det i stand en kolonisering av Bardu og Målselv av folk fra Østerdalen og Gudbrandsdalen.

I årene 1836–39 opplevde Gudbrandsdalen fire harde uår med direkte hungersnød. Det ble samlet inn midler fra borgere i Christiania, Bragernes og andre steder for å avhjelpe nøden. De siste nødsårene ble store åkerareal liggende usådd fordi det var umulig å fremskaffe såkorn. En god del av husmannsplassene ble husdyrløse fordi de ble nødt til å slakte dyrene sine for å overleve. I disse årene var det store flokker av ungdom og enda mer uhyggelig, mengder av barn som la ut på vandring for ikke å sulte i hjel. De fleste gikk over fjellet til Trøndelag og kun et fåtall kom noen gang tilbake. Slik mistet de kontakten med slekten sin. Utvandringen til andre landsdeler i Norge dabbet av da utvandringen til Amerika startet for alvor.

Den første utvandringen til Amerika var med sluppen ”Restaurationen” av Stavanger i 1825 med 52 personer om bord. Disse hadde tilknytning til kvekermiljøet, og hadde til dels religiøse motiver for utvandringa. I 1832 reiste den første Gudbrandsdølen – kanskje som den første østlending, og i 1836 dro to brigger fra Stavanger med 110 utvandrere om bord. Det største utvandreråret var i 1882, da 28000 nordmenn reiste til Amerika. Alt i alt regner en med at i tidsrommet 1836–1915 utvandret 754561 nordmenn til Amerika. De første utvandrerne var bønder eller folk av bondeætt, men fra 1850-årene og utover kom husmennene for fullt med. Det viste seg at husmennene ikke var helt eiendomsløse. Det krevdes penger både til billett, mat og utstyr for en overfart som den gangen kunne ta flere uker. Ved å selge innboet og dyrene sine klarte de å skaffe de nødvendige midler til amerikabiletten. Senere var det alltid en og annen utvandrer som hadde gjort det såpass bra at han kunne hjelpe slekt og venner med en amerikabillett. Mange av de første utvandrerne reiste familievis, også husmannsfamiliene. Dette mønsteret i utvandringen var tydelig helt fram til 1880-tallet. Senere ble utvandringen mer individuell. Unge menn som utvandret til Amerika dro etter noen år ofte tilbake til hjemplassen for å gifte seg og stifte familie i Amerika.

Hver vår utvandret det folk til Amerika fra nær sagt hver eneste bygd og husmennene var i flertall.

Norge hadde en restriktiv statskirke hvor enkelte prester kunne være så strenge at de kunne skremme vettet av folk. De var ofte verre enn både lensmann og fut. Ikke så få bondesønner reiste sammen med ei husmannsjente de hadde fått barn med. Dette var nok også en grunn for de to unge å unngå den konflikt klasseskillet lett skapte i ættesamfunnet.

Folketallet i bygdene ble sterkt redusert og mange kommuner kom først i 1930–40 årene opp i det folketallet man hadde hatt i 1865, men enkelte kom aldri tilbake til et slikt folketall.

Utvandringen fikk stor innvirkning på flere måter. Verdensbildet ble utvidet og nye tanker kom inn i bygdesamfunnet. Amerikabrevene gikk ofte på omgang og var revolusjonerende lesestoff. Brevene fortalte lite om slit, savn og vanskeligheter, men heller om et ungt tradisjonsløst samfunn, hvor det i nybyggerstrøkene ikke var forskjell på folk. Husmannsfolk og bondefolk, som det hjemme i Norge hadde vært en klassemur imellom, levde som gode naboer og de kunne gifte seg med hverandre som likemenn. Brevene fortalte om sønner av husmenn som ble prester, handelsmenn og bedriftsherrer. Slikt kunne aldri på den tiden ha hendt i gamlelandet.

(Om du vil lese mer om utvandrinen til Amerika, bør du klikke her.)
 

Noen slutt betraktninger

Mange ønsker å slå en strek over hele husmannstiden og norsk husmannsvesen. Noen skjemmes over det som ble gjort, sagt og tenkt. Bondekultur og arbeiderkultur på landsbygda er sider av samme sak. Det merker man raskt når en gir seg inn på slektsgranskning. Adelsmenn, embetsmenn, geistlige, bønder, husmenn og arbeidere er alle runnet av samme rot. Sosial status har alltid vært sterkt knyttet til økonomi og her har det gått litt opp og ned for de aller fleste slekter.